25. oktober 2006

Hva er galt med sivilisasjonen?

En tilstand av dyp bloggdvale avbrytes brutalt, i det Amos Keppler kyler en stafettpinne rett i bakhodet på meg.

Amos´ utfordring er ikke akkurat av det upretensiøse slaget:

Rambukk har fått i oppgave å skrive om hva som er galt med sivilisasjonen. Ikke bagatellene som sykehuskø, arbeidsløshet og matforgiftning, men hva som er fundamentalt galt, hva som bør få oss til å snu ryggen til den og vende tilbake til naturen.

Intet mindre.

Selveste Løsningen.

Den eksistensielle Fasit.

Bloggposten som oppnådde kultstatus.

Eller forsøket som falt patetisk til jorden med et plask.

Vi får se...

Først: Amos forutsetter at noe er galt med sivilisasjonen. Greit. Vi er enige i premisset.

Så: Det er neppe grunnlag for å anta at Amos Kepplers og Rambukks sivilisasjonskritikk og virkemidler på noen måte er sammenfallende. Greit igjen. Konsensus er ikke noe mål i seg selv.

Men: Rambukk kjøper ikke uten videre premisset om at vi bør snu ryggen til det som ikke fungerer.

For all del, finn deg gjerne en lettstelt hule på Hardangervidda om du føler at borgerrollen krever for mye av deg. Det blir for struts for meg.

Sivilisasjon oppstår når mennesker møtes og forsøker å finne løsninger på utfordringer som oppstår når mennesker møtes (Rambukk, 2006...hm).

Verden består av uhorvelig mange mennesker. Det finnes ikke lettstelte huler nok til alle. Verken på Hardangervidda eller andre steder. Sivilisasjon er uunngåelig.

Det finnes alternativer til sivilisasjonen slik vi kjenner den, men det finnes ikke alternativer til sivilisasjon. Med mindre målet er en usolidarisk og nådeløs "survival of the fittest"-tilværelse.

Nå kunne jeg selvfølgelig, for historiens skyld, skrive meg inn i en halsbrekkende sivilisasjonsflukt med første bane til Frognerseteren, nevekamp med elg på Kikut og barkebrød på Kjerkeberget. Jeg gjør ikke det.

Istedenfor tenker jeg litt på hva jeg kan gjøre for å forbedre sivilisasjonen.

Ikke hva George W. Bush eller Jonas Gahr Støre eller Kim Jong Il eller Angela Merkel eller Bono eller Steinar Lem kan gjøre, men hva jeg kan gjøre. For å forbedre litt.

Jeg tror ikke på noe Utopia, bestående av generøse, tolerante, forsonlige og barmhjertige altruister. Verden har aldri vært, er ikke, og vil aldri bli sånn.

Verden har alltid vært, er, og vil alltid være befolket av grådige, intolerante, uforsonlige og ubarmhjertige egoister.

Det er det vi har å jobbe med.

Jeg skriver gjerne om verdens urettferdighet, fattigdom, AIDS, hullet i ozonlaget, korrupsjon, maktmisbruk, kollektiv handlingslammelse og u-landsgjeld.

-Men ikke nå.

I stedet vil jeg fortelle en liten historie.

Du syns kanskje den er naiv. Eller sjarmerende. Eller banal. Eller irrelevant.

Du om det.

Jeg syns den er viktig. Her er den:

En far og hans lille datter rusler langs stranden. Det er lavvann, og stranden er overstrødd med muslinger som havet har etterlatt seg.

Jenta tar opp en musling, ser på den og tenker seg om. Så kaster hun den ut i sjøen. Hun tar opp en til, og enda en. Muslingene flyr gjennom lufta og lander på dypt vann, en etter en.

Faren ser på datteren og spør: -Hvorfor gjør du det?

-Jo, fordi muslingene dør hvis de ikke kommer tilbake til havet.

-Men det er jo tusenvis av muslinger som blir skylt i land hele tiden, det er meningsløst å prøve å redde dem!

Datteren ser på faren, holder opp en musling og sier: -For denne er det ikke meningsløst.


----------

Stafettpinnen går videre til Knut Albert, med følgende oppdrag:
Du er ute på en trans-galaktisk langweekend. Mens du suser langs Melkeveien, oppdager du ved en tilfeldighet planeten Tellus. Du bestemmer deg for å bosette deg her. Hvor på planeten velger du å lande, og hvorfor?