27. februar 2006

Heroisk, Frp!

Darfur står midt oppe i en gigantisk humanitær krise, og på randen av et mulig folkemord av skremmende dimensjoner. Fredsstyrken på 7 000 soldater fra Den Afrikanske Union har alene ikke ressurser til å håndtere situasjonen, og FNs sikkerhetsråd har enstemmig besluttet å forberede en internasjonal styrke på inntil 20 000 soldater.

Av politiske grunner kan USA neppe stille med bakkestyrker. Derfor er FN svært avhengig av at andre medlemsland bidrar med forholdsvis store styrker.

I denne situasjonen er det et poeng for den norske regjeringen å realisere intensjonene fra valgkampen om å støtte opp under FNs tilstedeværelse i alvorlige regionale konflikter.

Dette synet deles åpenbart ikke av Frp. Partiets forsvarspolitiske talsmann, P.O. Width mener at Norge ikke skal bidra fordi:

*Konflikten er for farlig.
*Norske soldater kan bli smittet av farlige sykdommer.
*Norske styrker bør ligge unna Afrika.
*Konflikten kan håndteres bedre lokalt, av andre afrikanske land.
*Det norske forsvaret har ikke ressurser til å delta.

For å ta det siste først: Dette er sannsynligvis riktig, ihvertfall dersom Forsvaret samtidig skal opprettholde sin hjemlige aktivitet og beredskap. SV har i mange år ledet an i en systematisk nedbygging av Forsvaret. SV mener at en fredsstyrke til Darfur er mulig uten tilleggsbevilgninger. Vel, her har nok de rød-grønne ennå noen runder å gå, både internt og i Stortinget.

Ja, konflikten er farlig, ingen tvil om det. Risikoen for sykdom, skader og død er til stede. Nettopp derfor har den ene humanitære organisasjonen etter den andre måttet trekke seg ut, og sivilbefolkningen har blitt overlatt til seg selv. Og nettopp derfor er det behov for militære styrker, primært for å beskytte sivilbefolkningen og gjenopprette og forsvare humanitær infrastruktur, før man i det hele tatt kan begynne å snakke om noen løsning på konflikten.

Mener Frp virkelig at Norge ikke skal delta i annet enn "trygge" FN-operasjoner?

Hadde sikkerhetsargumentet vært det samme om konflikten mer direkte berørte norske interesser?

Er ressursargumentet et beleilig påskudd for å slippe å sette menneskeliv opp mot hverandre?

Hadde det vært mer redelig å bare si at Afrika er for langt unna, og at norske samfunnsproblemer er viktigere?

Willy Wonka på speed?

VamPus kommenterer som vanlig treffende (24. februar) vår nylig avgåtte statsministers moralske forfengelighet, sist i sin iver etter å sette sultkatastrofen på Afrikas Horn på dagsorden.

Rambukk har til tider latt seg imponere over Bondeviks udiskutable evner som brobygger, staurbærer, kamelsluker og resultatorientert pragmatiker. Bondevik har parlamentarisk pondus i klasse med Kåre Willoch, Jan P. Syse og Gro Harlem Brundtland (på sitt beste).

Rambukk har også en viss respekt for Bondeviks lojalitet i forhold til egne visjoner for et bedre samfunn. Verdikommisjonen var f.eks. neppe et utslag av billig populisme.

Motivene for etablering av Oslosenteret er sikkert aktverdige nok. Rambukk ser ingen grunn til å mistenke Bondevik for å bruke sitt humanitære engasjement som glidemiddel på veien mot en fredspris eller toppstilling innen FN. Ikke at det nødvendigvis er galt, så lenge han klarer å levere resultater.

Mindre sympatisk er imidlertid Bondeviks fokus rundt sin egen person. I sin iver etter å vise frem severdigheter og souvenirer, minner han av og til om en japansk pakketurist som reiser for å dokumentere at han har vært til stede, ikke for å oppleve og lære.

Når Rambukk avslutningsvis ønsker å hilse Bondevik med et "lykke til i fremtiden", er det med et genuint ønske om at han vil lykkes i sin innsats for en bedre fremtid for verdens fattige, og med et håp om at et "lykke til i fremtiden" her er noe mer realistisk og mindre malplassert, enn den samme hilsenen, generøst overbragt til nødstilte i Afrika, fra en veldedig onkel i et rikt land langt mot nord.

Medierådgivere, forbarm dere over denne mannen, han har egentlig noe å fare med!

23. februar 2006

Når er det grunn til panikk?

Hvilke signaler sendes ut når de ansvarlige myndigheters budskap er "Ingen grunn til panikk"?

Jo, blant annet at vi nå er i en situasjon hvor panikk vil være en fristende og naturlig reaksjon å henfalle til.

Det sier kanskje også noe om at myndighetene forventer at vi, Folket, rett som det er, kan være troende til å gripe til panikken så snart grågåsa kommer flaksende i virusformasjon over Skagerak.

Kanskje myndighetene tar feil og at vi, Folket, egentlig hadde tenkt å la livet gå videre som normalt. Rett og slett slå oss til ro med at vår tid kommer uansett, og at det ikke er stort vi får gjort fra eller til, men at vi kanskje tenker at: Hm..-jo, når de snakker så mye om det så tror jeg jommen meg at jeg kanskje skal vurdere den panikken likevel.

Finnes det situasjoner hvor panikken er den eneste adekvate løsning, mon tro? At vi alle sammen bare kaster det vi har i hendene og spretter rundt som giljotinerte høns, etter anbefaling fra myndighetene?

Og vil myndighetene gi beskjed når det er på tide å gi seg panikken i vold?

Teknologisk fremskritt

Blogging er ikke hva det engang var.

Faktisk blogget jeg for første gang på 70-tallet og, tro meg, det var ikke vakkert.

blogge, -a/-et, -a/-et, -ing dial. (skjære, stikke (fisk) så blodet renner av, bløgge).
(Tanums store rettskrivningsordbok, 7. utg.)

21. februar 2006

Slipsdag

Hva er en slipsdag?

En slipsdag er egentlig en jobbedag, med jobboppgaver. Forskjellen er at en slipsdag også inneholder jobboppgaver som krever hvit skjorte, slips, sorte sokker uten hull, nypussede sko, hvite tenner, ryddig manikyr, vannkjemmet hår, dokumentmappe og kanskje en flybillett.

Kort sagt: Executive look. Kledelig busy, ikke stresset. Viktig. Man of the world.

Morgenen blir litt mer hektisk enn normalt. Pappa må jo barbere seg (ikke "Poco Loco Dirty-look" i dag), ta på skjorte (strøket kvelden før), knytte slipset, ta av skjorta igjen etter en knusekos med bringebærsyltetøy-klissete, glade barnefingre, stryke ny skjorte, ta den på, knytte slipset på nytt. På med parkdress og vinterstøvler og ut av døra i en fei. Inn igjen i en ny fei for å sjekke at strykejernet er av. Det er det. Vi er on the road til barnehagen.

Barnehagelevering - check.

På vei til flytoget: Executive look. Kledelig busy, ikke stresset. Viktig. Man of the world.

En god følelse av anerkjennende blikk fra mine medpassasjerer. Noen smiler til og med forsiktig. Selvtillit.

I sikkerhetskontrollen på Gardermoen må jakka skannes.

I det jeg bretter den sammen i en plastboks ser jeg det.

Under kragen, litt bak på jakka har det festet seg en truse, brukt, str. fem år, hvit og rød med festlig motiv, type "Bamse - verdens sterkeste bjørn". Der har den blafret, med smørsida ut.

En betimelig og velfortjent påminnelse om hva som egentlig betyr noe.

20. februar 2006

Avlyst martyrium

Frankfurter Allgemeine Zeitung melder at David Irving (se forrige innlegg) erkjente straffskyld, da han møtte i retten i dag.

Irving uttaler at han ikke er noen Holocaust-benekter, og at han har endret mening. Den 67-år gamle historikeren påpeker at jo mer dokumentasjon man ser, jo mer kan man lære og vite(!)

Vel, noen har åpenbart tungt for det...

Irvings motiver for denne kuvendingen er ukjent, men martyrdøden er åpenbart avlyst, og godt er det.

Martyrstatus

Den britiske historikeren David Irving stilles for retten i Østerrike i dag for å ha benektet Holocaust. Strafferammen er inntil ti års fengsel.

Med dette kan de høyreekstreme kreftene i Europa få sin martyr i en av etterkrigstidens høyest profilerte og mest omdiskuterte historikere.

Med full ytringsfrihet, kunne Irvings teorier fått bryne seg mot andre historikere som forvalter kunnskap om et av tidenes best dokumenterte folkemord.

19. februar 2006

Selvrespekt

Oslo, Europas tiggerhovedstad...

Jada, jeg innrømmer det: Jeg er en av dem som plutselig får en SMS, eller bare må se på klokka, eller inspisere skotuppene når de står der med pappkrusene sine fra Narvesen og, med et beskjemmet uttrykk, prøver å oppnå en smule empati, og gjerne en tier eller to.

Nationaltheatret stasjon er på mange måter en spissrotgang gjennom det sosialdemokratiske velferds-Norges fallitterklæringer.

Skulle gjerne bidratt, men har en (kanskje naiv) formening om at ved å grave i lommene, så er jeg med på å opprettholde og bekrefte tiggerens status som tigger. Når det klinger i Narvesenkruset, fjernes incitamentet til å gjøre noe med livet sitt, liksom.

Hva om jeg tar feil? Hva om det ikke er slik at bare jeg bidrar til et tomt pappkrus, så bærer det rake veien til rehabilitering, Metadon og Subutex, og videre til fast jobb, rekkehus på Kjelsås, 2,1 barn og Golden Retriever i stasjonsvogna?

Hva om alternativet er simpel vinningskriminalitet, rett og slett fordi det langsiktige målet om en streit og nykter tilværelse er nettopp det....-langsiktig? Hva om det viktigste der og da faktisk er et skudd heroin, eller mat i magen, eller tak over hodet en natt til, og at alt utover det krever uoverskuelige mengder motivasjon?

Bjørn har lenge vært en av Nationaltheatrets faste slitere. Bjørn har et vesen som er vanskelig å ignorere. Alltid har han spurt høflig , alltid har han møtt blikket mitt når jeg sier "nei, dessverre", alltid har han, med et vennlig smil, ønsket meg en fortsatt god dag og alltid har jeg mumlet "takk det samme", i det jeg har strenet videre til mitt eget streite univers.

Siden i fjor høst har det skjedd noe med nakken til Bjørn. Den er liksom rakere. Hodet er hevet, blikket fastere og stemmen bærer på en helt annen måte enn den gjorde tidligere. Neven knytter han ikke lenger om pappkruset, men om en solid bunke med siste nummer av =Oslo.

Selvrespekt. Det er det det handler om. Bjørn har noe å tilby, som ihvertfall jeg mer enn gjerne blar opp 40 kroner for. Magasinet er proppet med flotte bilder og spennende artikler skrevet av gode skribenter. Jeg betaler, og får noe igjen.

Kanskje vitner dette om noe småborgerlig og patetisk ved meg. At jeg stiller krav til at man i det minste skal prøve. Ikke alle kan selge =Oslo og ikke alle kan spille trekkspill. Fremdeles er det mange som, med solid knekk i knærne og god svai i fremtoningen, knapt nok registrerer at hverdagen flyter forbi, og at pappkruset er like tomt når beina gir etter.

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er riktig.

Det jeg vet, er at Bjørn og de andre som selger =Oslo er på god vei opp fra knestående.

17. februar 2006

This is a bøømb

Det er godt å vite at noen tar terrortrusselen på alvor.

Sannsynligheten for at det skal være en bombe på det flyet du sitter i er, statistisk sett, forsvinnende liten.

Ikke beroliget?

Du kan faktisk redusere sannsynligheten ytterligere:

Dersom du selv tar med en bombe ombord, er du nær sagt bombesikker. Sannsynligheten for at det på samme fly skal befinne seg to bomber, uavhengig av hverandre, er nemlig knapt målbar!

(Just in case: Dette var en spøk, og ingen anbefalt sikkerhetsforanstaltning)

16. februar 2006

7-eleven, barnehagen, Statoil og sånt

Vår kjære kunnskapsminister, Deep Valley, er virkelig et overflødighetshorn av velmente ideer.

Øystein: -kontantstøtta må bort!

eh...: -men da må jo alle barnefamilier plutselig ha barnehageplass..?!

Øystein: -ingen fare, vi innføre berre makspris jo før jo heller!

eh...: -men hva med alle plassene som forsvinner i private barnehager fordi de ikke har råd til å finansiere makspris?!

Øystein: -*humre* æ har tænkt på de å æ *humre*, hør berre her!! ....eh...kremt...vel...., nei det har æ egentlig ikke tenkt på..men-men-men....vet du ka vi gjør? Vi innføre døgnåpne barnehaga!! Døgnåpne!!! 24/7/365!!! Det blir et tilbud du bare ikke kan si nei til å stå i kø for!!!

eh...: -ja selvfølgelig, det er jo bare rett og rimelig at barna må tilpasse seg mammas og pappas kjernetid. De nyter tross alt fruktene i form av fullfinansierte bleier, yougurt og våtservietter. Det ville jo være uhørt og praktisk ugjennomførbart å forlange at de voksne skulle kreve en fleksibel arbeidstidsordning, begrunnet i et simpelt ønske om å tilbringe tid med barna sine!

Øystein: -og dessuten, hvis vi klarer å oppbevare barna gjennom alle måltidene, eliminerer vi risikoen for at de søte små blir eksponert for bordbønn!!

Kirurgisk beklagelse

Ny retorisk aktivitet blant toneangivende, norske samfunnsaktører: Å komme med en ytring som, for det hjemlige publikum oppfattes som et rakrygget og kompromissløst forsvar av ytringsfriheten og samtidig, for opinion og myndigheter i islamske regimer, oppfattes som en uforbeholden unnskyldning.

Blir utenrikspolitikken mer pragmatisk nå, er faren for å revne i spagaten overhengende..

En tommelfingerregel kunne være å rett og slett ikke be om unnskyldning, eller ikke komme med uttalelser som på noen måte kan tolkes som en unnskyldning.

Alternativt kan man ganske enkelt si unnskyld, dersom det er det som er budskapet.

15. februar 2006

Jeg blogger, altså er jeg..eh...en blogger!

Dette er bloggen som, om ikke verden, så ihvertfall Rambukk har ventet på lenge. Endelig er den her, rykende fersk, rykende jomfruelig og rykende uenig!

Rambukk har selvfølgelig ambisjoner om å bli en global kioskvelter, barrikadestormer, politisk maktfaktor, 5., 6. og 7. statsmakt, -i det hele tatt en stemme som kan forandre verden.

Dersom dette, mot formodning, ikke skulle slå til innen overskuelig fremtid, har Rambukk selvfølgelig en plan B: Denne går i korte trekk ut på, fra tid til annen, å formulere noen tanker til verden, få en eller flere lesere og gjerne en kommentar eller to.

-Veien blir til mens man går over bekken etter gresset på andre siden av gjerdet..

Oppmerksomhet er "alle ønskers mor" for en blogger.

Derfor har Rambukk besluttet å ty til et ganske så oppsiktsvekkende og uredd PR-stunt, som nok vil ryste mange, hold deg fast:

Rambukk vil nemlig, i dette innlegget, ikke publisere en eneste Muhammed-karikatur!

Med denne brannfakkelen (-som nok vil sette i sving både Jonas, Jens og Bjarne Håkon) er Rambukk i gang!