19. februar 2006

Selvrespekt

Oslo, Europas tiggerhovedstad...

Jada, jeg innrømmer det: Jeg er en av dem som plutselig får en SMS, eller bare må se på klokka, eller inspisere skotuppene når de står der med pappkrusene sine fra Narvesen og, med et beskjemmet uttrykk, prøver å oppnå en smule empati, og gjerne en tier eller to.

Nationaltheatret stasjon er på mange måter en spissrotgang gjennom det sosialdemokratiske velferds-Norges fallitterklæringer.

Skulle gjerne bidratt, men har en (kanskje naiv) formening om at ved å grave i lommene, så er jeg med på å opprettholde og bekrefte tiggerens status som tigger. Når det klinger i Narvesenkruset, fjernes incitamentet til å gjøre noe med livet sitt, liksom.

Hva om jeg tar feil? Hva om det ikke er slik at bare jeg bidrar til et tomt pappkrus, så bærer det rake veien til rehabilitering, Metadon og Subutex, og videre til fast jobb, rekkehus på Kjelsås, 2,1 barn og Golden Retriever i stasjonsvogna?

Hva om alternativet er simpel vinningskriminalitet, rett og slett fordi det langsiktige målet om en streit og nykter tilværelse er nettopp det....-langsiktig? Hva om det viktigste der og da faktisk er et skudd heroin, eller mat i magen, eller tak over hodet en natt til, og at alt utover det krever uoverskuelige mengder motivasjon?

Bjørn har lenge vært en av Nationaltheatrets faste slitere. Bjørn har et vesen som er vanskelig å ignorere. Alltid har han spurt høflig , alltid har han møtt blikket mitt når jeg sier "nei, dessverre", alltid har han, med et vennlig smil, ønsket meg en fortsatt god dag og alltid har jeg mumlet "takk det samme", i det jeg har strenet videre til mitt eget streite univers.

Siden i fjor høst har det skjedd noe med nakken til Bjørn. Den er liksom rakere. Hodet er hevet, blikket fastere og stemmen bærer på en helt annen måte enn den gjorde tidligere. Neven knytter han ikke lenger om pappkruset, men om en solid bunke med siste nummer av =Oslo.

Selvrespekt. Det er det det handler om. Bjørn har noe å tilby, som ihvertfall jeg mer enn gjerne blar opp 40 kroner for. Magasinet er proppet med flotte bilder og spennende artikler skrevet av gode skribenter. Jeg betaler, og får noe igjen.

Kanskje vitner dette om noe småborgerlig og patetisk ved meg. At jeg stiller krav til at man i det minste skal prøve. Ikke alle kan selge =Oslo og ikke alle kan spille trekkspill. Fremdeles er det mange som, med solid knekk i knærne og god svai i fremtoningen, knapt nok registrerer at hverdagen flyter forbi, og at pappkruset er like tomt når beina gir etter.

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er riktig.

Det jeg vet, er at Bjørn og de andre som selger =Oslo er på god vei opp fra knestående.

4 kommentarer:

Hans Petter sa...

Det er dessverre ikke noe fasitsvar på hva som er riktig av å gi eller ikke gi til tiggere, om pengene f.eks. gjør mer ut av seg hvis du gir til Kirkens bymisjon osv. Det virker i hvert fall som salg av «=Oslo» gjør det enklere for en del mennesker å gi penger. Det er positivt for dem som er så oppegående at de greier å selge bladet, men hva med de som er verre stilt og som ikke har krefter nok til «=Oslo»-salg?

Rambukk sa...

Ja, dette er problematisk. Jeg tipper at omsetningen for kneknekk-gjengen har gått ned etter =Oslo. Jeg mener likevel at dette ikke er noe godt argument imot magasinet. De svakeste representerer en annen gruppe som nok må hjelpes på en annen måte. Min foreløbige konklusjon er at et bidrag til f.eks. Kirkens Bymisjon nok gir mest benefit for denne gruppen. Det er imidlertid viktig at myndighetene ikke bruker =Oslo som en sovepute. =Oslo er ikke den endelige løsningen på gatenøden.

Anonym sa...

hei! Nå kom pappa med en pakke!
det var rullesko!
vi bestilte dem i amerika på turen

Det er nesten som og lere og gå!
vanskelig men gøy!!!!

Stoooooooooooor kos fra sofie

Rambukk sa...

Wow, rullesko, det skulle jeg hatt på vei til jobben! Da kunne jeg bare rulla over Rådhusplassen mens jeg leste avisen!!