Jarle selveste i
Differendum lufter en fornøyelig smule indignasjon over mangelen på pipekultur i en av hovedstadens presumptivt finere tobakksforretninger. Etter svulmende forventninger om en snadde stappet med Sobranie Reserve Blend ispedd latakia i solveggen, ender han opp med en stusselig pakke Blue Master.
Jarle anser piper og godstoler uløselig forbundet.
Min kjære morfar røkte aldri pipe i godstolen. Han tilbrakte i det hele tatt lite tid i godstolen.
Bare når den gamle Radionetten sprakende forkynte kulingvarsler for fiskebankene lot han den velbrukte, etterhvert krumbøyde kroppen, hvile på kanten av stolen lett lutende inn mot radioen mens han vennlig men bestemt hevet en åpen, grov arbeidsneve mot rommet som for å mane til ro og oppmerksomhet.
Dette daglige ritualet mistet aldri sin betydning, selv flere tiår etter at han pakket ut skipssekken for siste gang. Han lot aldri fiskebankene seile sin egen sjø.
Men han røkte aldri pipe i godstolen.
Når han sto på trappa, eller satt på en stein i fjæra eller overskrevs på en tofte i færingen og skuet utover storhavet derimot, hendte det at han dro frem pakken med Blå Strek, kakket pipa, stappet, tente og forsvant inn i en blå dis av minner, drømmer eller kanskje rett og slett piperøyk.
På en av våre mange fisketurer i færingen - jeg må ha vært stor nok til å få være med ut i røft vær, men liten nok til at historien brant seg fast i minnet - kremtet han, tok noen korte trekk av snadda, betraktet meg med et grå-blått, trygt blikk, smilte lurt og fortalte en historie om Nordishavet, hardt arbeid på dekk, langt hjem, bitende kulde, grov sjø og mann over bord.
En mannsalder før Helly Hansen gjorde livet tryggere og varmere for havets helter, lå min morfar og plasket i arktisk høstsjø i tunge skinnstøvler, oljehyre og sydvest, for egen maskin i endeløse sekunder, før han ble trukket ombord og arbeidet kunne fortsette.
Jeg ser han for meg kavende i vannet, glisende med sammenbitte tenner rundt pipemunnstykket mens røyken fremdeles stiger opp fra pipa.
