IKEA - Mission impossible

Et vennlig, men bestemt tips:

Hvis du skrur og svetter og blør og sier stygge ord eller ønsker du var i stand til å si stygge ord og egentlig er litt lei av unbrakoaktiviteter (nei, det heter faktisk ikke umbrako) og sponplater og du oppdager at du mangler tre dørhengsler og må bite i det sure gresset på andre siden av gjerdet etter vann og kjøre fire mil til IKEA selv om du heller ville tilbragt resten av dagen på stranda men tar turen likevel fordi du tross alt vil bli ferdig og suser avgårde for å kjøpe de tre dørhengslene...

...-ikke, jeg gjentar: IKKE drøm om en kjapp og målbevisst forsering av et lørdagsfullt IKEA-varehus ikledd en gul pique-trøye!

Små marginer

Skal du ha noe billig på en bensinstasjon, kjøp bensin.

Du får nesten fem liter 95´ blyfritt for prisen av en liter Imsdal. Men, det er klart, "kilden til et renere liv" er kanskje verdt sin pris.

På etiketten kan man bl.a. lese:

I tusenvis av år har har det krystallklare vannet strømmet frem i kilden, renset og filtrert dypt nede i bakken.

Litt lenger nede:

Best før: 28 NOV 07.

Imsdal må ha et fantastisk logistikksystem, som gjør det mulig å hente frem det tusener av år gamle vannet bare noen skarve måneder før det går ut på dato.

Dette er ingen pipe

Jarle selveste i Differendum lufter en fornøyelig smule indignasjon over mangelen på pipekultur i en av hovedstadens presumptivt finere tobakksforretninger. Etter svulmende forventninger om en snadde stappet med Sobranie Reserve Blend ispedd latakia i solveggen, ender han opp med en stusselig pakke Blue Master.

Jarle anser piper og godstoler uløselig forbundet.

Min kjære morfar røkte aldri pipe i godstolen. Han tilbrakte i det hele tatt lite tid i godstolen.

Bare når den gamle Radionetten sprakende forkynte kulingvarsler for fiskebankene lot han den velbrukte, etterhvert krumbøyde kroppen, hvile på kanten av stolen lett lutende inn mot radioen mens han vennlig men bestemt hevet en åpen, grov arbeidsneve mot rommet som for å mane til ro og oppmerksomhet.

Dette daglige ritualet mistet aldri sin betydning, selv flere tiår etter at han pakket ut skipssekken for siste gang. Han lot aldri fiskebankene seile sin egen sjø.

Men han røkte aldri pipe i godstolen.

Når han sto på trappa, eller satt på en stein i fjæra eller overskrevs på en tofte i færingen og skuet utover storhavet derimot, hendte det at han dro frem pakken med Blå Strek, kakket pipa, stappet, tente og forsvant inn i en blå dis av minner, drømmer eller kanskje rett og slett piperøyk.

På en av våre mange fisketurer i færingen - jeg må ha vært stor nok til å få være med ut i røft vær, men liten nok til at historien brant seg fast i minnet - kremtet han, tok noen korte trekk av snadda, betraktet meg med et grå-blått, trygt blikk, smilte lurt og fortalte en historie om Nordishavet, hardt arbeid på dekk, langt hjem, bitende kulde, grov sjø og mann over bord.

En mannsalder før Helly Hansen gjorde livet tryggere og varmere for havets helter, lå min morfar og plasket i arktisk høstsjø i tunge skinnstøvler, oljehyre og sydvest, for egen maskin i endeløse sekunder, før han ble trukket ombord og arbeidet kunne fortsette.

Jeg ser han for meg kavende i vannet, glisende med sammenbitte tenner rundt pipemunnstykket mens røyken fremdeles stiger opp fra pipa.

Kaospilot

På denne dato, men for noen år siden, ombord i flight SK 4455 fra Ålesund til Oslo:

-Kaptein NN og hans mannskap ønsker dere velkommen ombord på denne flyvningen til Bergen. Flytiden er beregnet til 35 minutter. Været på Flesland er bra, lett skydekke og i overkant av 10 grader.

---lang pause, desperate og forvirrede blikk veksles blant passasjerene, billetter sjekkes og over seteradene trykkes det hissig på rød knapp for å påkalle cabinpersonalets oppmerksomhet ---

-Lyset for setebeltene er nå slukket, men passasjerende anmodes om å bli sittende fastspent til de har sjekket hvilken dato det er i dag...


Husk fjellvettregel nr. 11:
Når uhellet er ute, er det best å være inne.

Riktig god påske!

Morgensol over dypvannsdeponiet

Med kaffe, gryende påskeferiestemning og betryggende snørapport fra Kvitfjell, er det mulig å nyte utsikten fra kjøkkenvinduet mot Malmøykalven.

Helt til jeg begynner å tenke på dette, som jeg har skrevet om her.

Naken kvinne spinner

-Hva gjør du når det er sent åttitall, du er lillesøster og 18 år, den røde russebussen står utenfor huset og tuter utålmodig, og du er i akutt mangel av et rødt slips?

Jo du sniker deg usett inn i storebrors klesskap. Over de kraftige skulderputene på den grå Nick Kershaw-aktige Poco Loco-dressen, henger et knall rødt strikkeslips.

-Hva gjør du når du kommer hjem fra fest og oppdager at tjuvgodset trenger en flekkfjernende ekstremvask, før det kan smyges tilbake i brutterns skap?

Jo, du slenger det i vaskemaskinen på kokevask, full sentrifugering og tørketromling.

-Hva gjør du når du åpner døra til tørketrommelen, og desperat registrerer at jo, resultatet er gullende rent, men den vridde, sammenfiltrede filla neppe lenger kvalifiserer for betegnelsen slips?

Jo, du sender noen varme tanker til Forsvaret som har sendt storebror lykkelig uvitende til indre Troms. Uten slips, men i Kongens klær.

Du finner frem rødt, tykt ullgarn og to strikkepinner, og sender en stille bønn om at han skal ha utviklet varig svekkede øyne for detaljer før neste perm.

(Det hjemmestrikkede "slipset" dukket opp ved gjennomgang av noen gamle kasser. Lurer på om jeg rett og slett skal ta det på ved neste slipsdag...)

Norsk helsevesen, sett nedenfra

For å dokumentere at jeg var legitimt fraværende på fredag, sendte jeg dette bildet til jobben på MMS med meldingen "Her er utsikten fra puta mi i natt", ledsaget av en utfyllende SMS, hvor jeg kort redegjorde for foregående kvelds gryende mistanke om akutt blindtarmbetennelse hos en pjusk tiåring med smerter mellom navlen og hoftekammen på høyre side. Vakthavende lege stilte, uten å nøle, diagnosen "det kan være så mangt, men mulig akutt appendicitt", og sendte oss til Akershus universitetssykehus for overvåkning og eventuell kirurgi.

Et par timer senere sjekker far og datter inn på akuttmottaket. Etter nødvendig kontroll av vitale organer, tre blodprøver og en raus urinprøve (her klarer tiåringen å mobilisere et tappert og galgenhumoristisk glimt i øyet over fatterns morsomme kommentar om at det var jammen bra de ikke skulle ha gloseprøve også...), blir vi portert til kirurgisk avdeling for natten. Med kanyle i hånden og kveldsmaten i en pose med infusjonsvæske hengende over senga, pludrer vi litt om hvordan det må være å tilbringe julen på sykehus. Vi fniser litt over tanken på sykepleiere som stapper kalkunen inn gjennom kanylen. Begrepet stuffing får en helt ny mening.

Tilbake til MMS-bildet som skulle illustrere utsikten fra puta mi. Noen som ser hva det er? En kollega svarte pr. tekstmelding med spørsmål om jeg lå i ventilasjonsanlegget. Vel, så fullt var det ikke på sykehuset. Heller ikke er det et røntgenbilde av tiåringens blindtarm. Nei, det er rett og slett sengen til tiåringen, sett fra mitt rede for natten.

Rett under et åpent og iskaldt vindu, en skumgummimadrass på gulvet, presset ned mellom, og delvis under, senga på den ene siden, og en glovarm radiator på den andre. Mellom nattlige omsorgsoppgaver som infusjonsbærer på do og henting av kalde kluter, ligger jeg på gulvet og studerer travle Birckenstock-sandaler som løper til og fra mellom pasientene. Jeg tenker med respekt på alle profesjonelle og omsorgsfulle arbeidsmaur som gjør et sykehusbesøk så overkommelig som mulig.

Resten av natten blir jeg underholdt av en annen pasient som ligger og spyr noen senger bortenfor, mens han kjefter på faren som blir gretten fordi han mener sønnen maser. Hvilket han faktisk gjør. Mens han spyr.

Det er fredag kveld. Vi er hjemme. Blindtarmen også. Falsk alarm.

Moderne husmor

Det er ikke det at jeg ønsker meg tilbake til en tid da kvinnelige livsledsagere ble levert fiks ferdig med husmorskole og generasjoners nedarvede kjerringråd og oppskrifter.

Vel, jeg kunne nok vent meg til en tilværelse der dagens hjemlige trivialiteter var tatt hånd om i god til før jeg entret hjemmets lune arne, tøfler, snadde, godstol og en smilende og lystig liten lerkefugl.

Men slik er det ikke lenger. Heldigvis. Tross alt.

Likevel hender det at menn vil være menn og kvinner vil være kvinner, i tradisjonell forstand. Når menn ikke lenger er handy-men og kvinner ikke lenger husmødre, fører det stadig til episoder som ville fått våre forfedre og -mødre til å riste forferdet på sine hhv. bryl- og skautdekkede hoder.

Året er 1999. Det er dagen før lillejulaften og freden begynner å senke seg. I den grad fred kan senke seg i et hus med en relativt gravid kvinne, høy (og lav) på hormoner. Ikke vet jeg hva hormonene driver med. Det jeg vet er at det de gjør i en gravid kvinne, det gjør de med en uforutsigbar intensitet som langt overgår omgivelsenes evne til å holde følge.

Det er sent og vi er i ferd med å sovne, da hun plutselig og tilsynelatende umotivert spretter (i den grad en gravid kvinne kan sprette) opp av sengen og lukker døren etter seg. Mens jeg ennå er halvveis i søvne, hører jeg romstering og nynning av julesanger fra kjøkkenet.

Jeg våkner tidlig. På puten ved siden av soves det dypt. Jeg tusler ut på kjøkkenet. Der blir jeg stående midt på gulvet og måpe.

På kjøkkenbenken troner et fantastisk pepperkakehus. Ikke nødvendigvis fantastisk flott eller elegant eller vinkelrett.

Bare fantastisk.

Tanken på at hun, spontant og i hemmelighet, har arbeidet med dette til langt på natt er absurd. På en fin måte. Jeg smiler og sender en varm tanke i retning sovelydene fra rommet ved siden av.

Så oppdager jeg den åpne verktøykassa på kjøkkenbordet. Har hun kastet seg over forefallende vedlikehold mens pepperkakehuset stekte i ovnen? Av en eller annen grunn ville jeg ikke blitt veldig overrasket.

Men ingen spor verken etter nylig utført snekkerarbeid eller nye farger på veggene.

Jeg flytter forsiktig på pepperkakehuset for å sette på kaffen. Stusser litt over den lyse, ubestemmelige fargen som enkelte steder har presset seg ut i veggskjøtene. Det ligner ikke på melisglasur og er definitivt ikke smeltet sukker.

Bak pepperkakehuset ligger limpistolen fra verktøykassa.
--------------------------
Kjære leser, ha en en riktig god jul!

Kaoskontroll

Allienes meritter på marsipanfronten ga inspirasjon til å fortelle om en ganske lik situasjon, omtrent på samme tid, men i det Rambukkske hjem.

Årets julekalender inneholder ikke sjokolade eller plastleker. Ikke engang luker er det i den.

Nei, årets julekalender er intet mindre enn en tovet katt. Rett og slett. Denne julekatten er utstyrt med en slags lomme.
Hver morgen inspiseres lommen av to pysjamastøflende barn. Opp fra lommen drar de en lapp. På lappen står det f.eks. "Bake pepperkaker", "Gå på kino", "I dag får dere lage middag", "Fotmassasje" eller andre ting som er ment som beskjedne høydepunkt i en lang adventstid.

Forrige lørdag var dagen for å "Lage marsipan". Ikke som i "Farge og forme ferdigkjøpt marsipan", men som i "Lage marsipan".

Far hadde for anledningen trukket lappen "Handle brød, melk og juletre, samt henge opp lys i granbusken i hagen".

Mye bra kan sies om min kjære. Faktisk veldig mye. Blant alle hennes flotte egenskaper er imidlertid ikke evnen/viljen til å følge oppskrifter til punkt og prikke, eller lytte til råd som medfører ekstra tidsbruk.

Mens jeg pakker sammen returplast/-papir/-glass og panteflasker, registrerer jeg at damene beslutter å droppe skolding av mandlene. Jeg tenker i mitt stille sinn at "her skal det virkelig lages konditorfagets svar på dansk rugbrød". Akkompagnert av entusiastisk kvitring fra kjøkkenet, forlater jeg klokelig åstedet.

-Lykkelig uvitende om episoden av kreativ, utagerende og fnisende improvisering som utspiller seg når den gode, gamle mandelkverna med sveiv viser seg å være sunket i jorden.

Jeg skjønner tegninga når jeg kommer hjem og finner opptil flere bataljoner med sjokoladepyntede figurer i mørk, grov mørtelmasse, og min kjære med et hektisk smil om munnen, i det hun febrilsk forsøker å vaske den elektiske kaffekverna med vann og Zalo.

Smaken? Annerledes, men absolutt ikke vond. Særlig om man prøver å ikke tenke på marsipan.

Konsistensen? Ikke akkurat espressomalt.

Biltullsynet

Familien Rambukk har de siste årene opparbeidet en viss blaserthet i forhold til begrepet "romslig bil". Vi har putret rundt i en hvit kassebil ("Fiskebilen"), med fem gode seter, solide takbøyler og en hel sportsbod bak. Sykler, ski, optimistjolle, bjørkeved. You name it, alt får plass!

Den ikke helt uventede dødsdommen faller ved høstens EU-kontroll. Farlig rust, brukket fjærblad, anslåtte reparasjonskostnader på minst ti ganger bilens verdi. Ok, ut på bilshopping.

Mitt entusiastiske forslag om en Land Rover Defender ("..fantastisk morsom å kjøre off-road med..") faller til jorden som en død spurv ("..jeg har utfordringer nok med å holde meg on-road, dessuten er traktor mest praktisk for bønder..").

Ideen om en kjapp, liten Golf blir også forkastet. Konemor, som tross alt er den som bruker bilen mest og dermed har dobbel-stemme, insisterer på en ny kassebil.

Valget faller på en pent brukt Toyota HiClass, 10-seter minibuss. Jeg er den eneste i familien med minibuss-sertifikat, så en nedregistrering er påkrevet.

Etter å ha fjernet det ene setet, ringer jeg Biltilsynet: "Bare stikk innom, så får du en drop-in time".

Det er mandag, og jeg ofrer lunsjen for å svippe innom Biltilsynet på Økern. Der får jeg beskjed om å komme tilbake dagen etter. Jeg blir rådet til å stille meg i kø senest klokka sju.

Tirsdag, klokka er 06.30. Jeg er første bil i køen. Klokka 08.30 åpnes dørene og jeg blir den heldige vinneren av en time klokka 12.00 samme dag (-ikke akkurat helt "drop-in", kanskje..).

Etter noen timer på jobb, bærer det tilbake. Jeg blir vinket inn i en svær kontrollhall. Setene skal telles. To mann blir satt på jobben for å forsikre seg om at bilen ikke inneholder mer enn ni seter. Det tar (faktisk) litt tid, men uansett hvordan det letes og telles, finner de ikke flere enn ni seter.

Jeg blir kommandert inn i ekspedisjonen for å betale. Jeg betaler, får en kvittering og blir kommandert tilbake til kontrollhallen for å få stempel på kvitteringen. Tilbake i kontrollhallen står sete-tellerne klare med stemplet. Det stemples omhyggelig, jeg får tilbake kvitteringen og ny beskjed om å returnere til ekspedisjonen. Midlertidig vognkort skal utstedes. Men først må damen som utsteder midlertidige vognkort jobbe seg gjennom en formidabel bunke med andre saker. Bak skranken, ved siden av damen som utsteder midlertidige vognkort, sitter to av hennes kolleger. De utsteder på ingen måte midlertidige vognkort. De sitter godt tilbakelent og pludrer om løst og fast. Etter en drøy halvtime opphører plutselig tastingen fra damen som utsteder midlertidige vognkort. Hun ser spørrende opp på meg: "Er det midlertidig vognkort du venter på?" Jeg svarer bekreftende. "Gi meg papirene, så skal jeg ordne det for deg".

I det jeg, fem minutter senere, svinger ut av kontrollhallen, sveiper jeg blikket over bilene på parkeringsplassen.

Der, i en stasjonsvogn, halvt sitter, halvt ligger sjefen for Biltilsynet med øynene lukket. Ut av vinduet strømmer tonene av "All by my self" med Celine Dion.

Blåmandag

Ordene er satt sammen av Karina Ullensvang. Røverhistorien finner du ved lett scroll nedover, eller ved å klikke her.

Poetisk kriminalitet

Som en vanligvis lovlydig borger, føler jeg at jeg nå har beveget meg farlig nær grensen mellom streit og litt gær'n (fra den streite siden).

T-banen på vei til jobb: Rushtid, ståplass og mange vitner. Blikket faller på dette diktet. Det er skrevet av Janne Nygård, 17 år.

Gjennom prosjektet "Mellom linjene" har Oslo Sporveier lånt ut reklameplass. Her henger det dikt skrevet av unge talenter. Med i prosjektet er også Foreningen !les og Dagbladet.

Jeg lar meg fascinere av leken med ord og språklige virkemidler. Dette er bra!

I det jeg står ved døra, klar til å følge strømmen ut av vogna, registrerer jeg med skrekkblandet skrekk at armen min plutselig strekker seg mot plakaten, døra går opp, hånden tar tak og hekter plakaten av.

Med en plakat i A3-format under armen, kjenner jeg de måpende blikkene som følger meg over perrongen. Jeg går med bestemte og nonsjalante skritt, mens jeg diskret forsøker å rulle plakaten sammen.

I sikkerhet på kontoret ruller jeg den ut, og oppdager at det er et flott dikt på den andre siden også, skrevet av Karina Ullensvang, 20 år.

Nå kjenner jeg ikke strafferammen for lyrikk-tyveri. Jeg håper poetene tar stuntet som et uforbeholdent kompliment.

Hvilepulsen er fortsatt høy.

Talentspeideren ringte aldri

Den norske fotballserien 2006 er historie.

Aalesund er i Tippeligaen. Molde er ettertrykkelig plassert i 1. divisjon.

Vinteren kan komme.





Foto: Knut Skarland

Rambukks forhold til fotball var lenge preget av et ikke ubetydelig sprik mellom drøm og virkelighet. Onde tunger vil kanskje hevde at akkurat det er en forutsetning for å kunne være Aafk-supporter.

Som femåring ble jeg, sammen med noen jevnaldrende, utfordret av de store gutta til straffekonk. Vi skulle spille om penger. Store penger. Eventuelt juling om det skulle passe bedre. Om det var mot, konkurranseinstinkt, mangel på gangsyn eller manglende begrep om penger, er usikkert. Sikkert var det ihvertfall at jeg var den eneste som trådte frem, klar for å innkassere gevinsten. Jeg sliter fortsatt med en milliardgjeld etter denne duellen på løkka.

I tredje klasse ble jeg tatt ut til å spille mot A-klassen etter skoletid. Å gå rett inn på laget uten prøvespill blir ofte oppfattet som en udiskutabel anerkjennelse av fotballfaglig kredibilitet og talent. Såpass skjønte jeg. (På det tidspunkt lykkelig uvitende om at jeg i virkeligheten var en akutt nødløsning på grunn av sykdom)

Denne gode følelsen av tøff selvtillit toppet seg da den første pasningen kom, og jeg dempet ballen elegant med venstrefoten. Etter et øyeblikks overraskelse over det vellykkede mottaket, klarte jeg å drible og finte meg forbi to motspillere, dytte ballen i skuddposisjon og plante kula rett i nettet. Jeg strakte armene i været og tok imot jubelen med et triumferende smil. Den gode følelsen av tøff selvtillit forsvant da det gikk opp for meg at jubelen kom fra laget til A-klassen, og at keeperen jeg nettopp hadde psyka ut, var min egen.

Mine beste kamerater spilte fotball. Det var derfor en selvfølge for meg å troppe opp på fotballtrening uke etter uke, år etter år. Når treneren ropte til de andre fra sidelinjen, så var det forholdsvis begripelige beskjeder som "skyt!", "fremover!", "bra!" og "tilbake!". Til meg skreik han helst "spre deg!", "neei!" eller "ikke dit!".

Jeg etablerte meg etterhvert som en habil innbytter. Habil i betydningen "aldri byttet inn".

Da jeg, før en treningskamp, fikk stukket et flagg i hånda med beskjed om å være linjedommer, skjønte jeg endelig at utsiktene til spilletid var små.

Fotballskoene havnet på hylla.

Hvis det er noe som heter teoretisk fotballtalent, så har jeg det. Flink til å løpe. Ekstremt god uten ball.

Snart jul

Tidenes sommerferie har vært lang, varm, off-line (med unntak av nøktern WAP-surfing), og helt fri for lange flyreiser, tettpakkede strender, kosmopolitisk gatetraving, høye utgifter og ditto pes.

Til gjengjeld har ferien vært preget av tid. God tid. Og frihet.

Ikke monoton ventetid, men tid til å være sammen, tid og frihet til å være spontan. Tid til å kjøre over Valdresflya istedenfor gjennom Gudbrandsdalen, selv om det tar flere timer lengre (ikke et vondt ord om Gudbrandsdalen, men strekningen Oslo-Dombås vil aldri bli annet enn en effektiv transportetappe). Tid til å oppdage at gammelt vennskap kan være særdeles korrosjonsbestandig. Tid til å gå i fjellet og oppdage at selv seksåringen klarer tunge sunnmørsfjell, så lenge hun får bestemme tempoet selv. Tid til både klatring og padling med barna på en og samme dag. Tid til å la seksåringen bli fortrolig med å klatre høyt, slippe taket og la tau og sele gjøre jobben. Tid til å bevitne niåringens utrettelige repetisjon av sin egen, uortodokse variant av eskimorulle med kajakk (kantre, sparke seg ut og svømme under kajakken).

Tid til å lage god hyttefrokost, og å holde på til avisene er lest og dagens planer er lagt. Tid til å ikke legge noen planer i det hele tatt. Tid til å dorge etter akkurat nok makrell til en sen middag ved grillen. Tid til å bade selv om klokka nærmer seg midnatt. Tid til en spontan harrytur til Strømstad uten annet formål enn å rusle langs bryggene og spise Budapest-tårta på en benk. Frihet til å suse forbi Nordby uten snev av dårlig samvittighet for ikke å fylle bilen med billig ost og klissete kyllingvinger.

Snapshot fra en strand ved en hytte i Østfold:

Niåringen, en fetter og en kusine legger ut fra land på en "rumperister" (diameter 1 m) i sterk fralandsvind. I friskt driv med kurs mot Færder og Skagerak stopper ferden brått i et skjær omtrent 200 meter fra stranden. Columbus, da Gama og Polo går i land, sikrer fartøyet med en "tung stein" (ca. 1 kg), og begynner å utforske skjæret. Mens barna er opptatt med arkeologiske utgravinger på den andre siden, tar et vindkast tak under rumperisteren og slenger den kast i kast utover fjorden. Fra land ser vi at de skipbrudne har oppdaget katastrofen og løper mot fortøyningsstedet. I noen spennende sekunder venter vi spent på hvordan de skal velge å angripe situasjonen, og håper de har dømmekraft nok til ikke å stupe uti for å ta opp jakten. Så snur de seg mot land og veiver med armene mens de frydefullt skrekkslagne roper på hjelp. Det vil si, vinden sluker ropene, men vi "kjenner våre pappenheimere", og vet at det ropes. Etter en kald og kjapp redningsaksjon, er barna eskortert trygt til fastlandet. Eventyret avsluttes i høye bølger med en vellykket båtjakt på en flyvende rumperister.

Snapshot fra Hard Rock Cafè Gøteborg:

Rambukk sammen med seks spreke damer: Kjære konemor, to døtre, svigerinne, svigerinnens kvinnelige samboer/kjæreste og svigerinnens kvinnelige samboer/kjærestes datter.

Alle som har vært på en Hard Rock Cafè vet at servitrisene ikke akkurat går i bunad. Min kjære kommenterer skjørtelengden og mener at her har de virkelig kuttet kostnader. Morsom aha-opplevelse når mitt (sikkert moralsk haltende) forsvar av skjørtelengden (..jeg syns skjørtelengen er fin, jeg..) varmt og energisk bifalles av selskapets kvinnelige kjærestepar!

Snapshot fra London:

I det ferien går inn i sin avsluttende fase, meldes det at Harrods har åpnet årets juleutstilling.

Drømmedame

Tirsdag ettermiddag. På vei hjem med Nesoddbåten. Ser ut over fjorden og prøver å holde meg våken. Klokka er kvart på fem. Telefonen ringer. På displayet står det "Hjem".

-Hei hei!

-Hvor er du nå?

-Sitter på båten.

-Kan du skynde deg hjem?

Jeg trekker pusten og bruker et mikrosekund til å skanne alle mulige scenarioer som skulle gjøre det presserende for meg å infinne meg ASAP. (Sykdom eller skade, en avtale jeg har glemt, noe som må repareres, datatrøbbel, bulka bilen, innbrudd, torpedo på trappa, nødvendig tur til IKEA, sliten kone?)

-Det er åttendedelsfinale, Brasil - Ghana om et kvarter! Vi tar middag og øl i sofaen, høres det greit ut?

-Eh...vil du se fotball, frivillig?!

-Klart, jeg kommer og henter deg på brygga!

Noen dager bare rocker.

Menn og dameundertøy

Oppdrag til Rambukk: Innkjøp av bh til sin kjære.

Piece of cake.

Tappert og målbevisst entrer jeg undertøysavdelingen på Steen & Strøm. Etter over en halv times smyging mellom hyllene, vurdering og leting, må jeg kapitulere (øvrige kunder og betjening har trolig allerede stemplet meg som tvilsom undertøysfetisjist).

Jeg oppsøker en ekspeditrise som ser hyggelig ut.

-Jeg ser etter en fin bh. Ikke til meg selv altså..!

-Hvilken type tenkte du på?

-Eh, nei det måtte være en sånn to-pupps med reimer og seletøy og hele pakka...-lett å få opp, glipper det ut av meg.. (hevede øyebryn)

Jeg geleides mot noen som skal være eksepsjonelt gode og behagelige (dog til en eksepsjonelt ubehagelig pris).

De ser flotte ut, hvite og feminine (-og av den typen som formelig ber om å bli hektet av, om du skjønner...)

Fornøyd fisker jeg opp bankkortet og gjør meg klar til å avslutte handelen.

-Du, jeg må vite hvilken størrelse du skal ha.

Størrelsen, ja, selvfølgelig. Det er ikke urimelig at de leveres i ulike størrelser. Akkurat som det som skal inni dem.

Hm, farlig farvann, tenker jeg. Her finnes ingen feilmargin eller tabbekvote. Jeg kan ikke ringe for å spørre, dette skal jeg klare selv. Jeg har ikke tid til å dra hjem for å sniktitte i klesskapet. Dette må avgjøres her. Og nå.

-Omtrent så store.

Jeg plasserer hendene i skålform foran brystkassa i et forsøk på å illustrere. (Innser at jeg ser ut som en 17-åring i en hverdagslig muggekonversasjon med kompiser). Gestikuleringen illustrerer lidenskapelig fiksjon mer enn virkelighet, viser det seg. Ekspeditrisen sukker vennlig , men overbærende.

Et øyeblikks innskytelse gir meg en ny ide. Genialt! Jeg kan bare peke ut de puppene i butikken som ligner mest.

Heldigvis innhentes jeg av anstendighetens festbrems, og dropper tanken, før det er for sent.

-Det er vanskelig uten å se dem på. Er det mulig å bruke utstillingsdukker?

Ekspeditrisen ser tvilende på meg, men innser kanskje at her må noe gjøres for å slippe å ha meg hengende rundt lenger. Hun ønsker nok å gjeninnta rollen som diskret og hjelpsom ekspeditrise i fin undertøysbutikk.

Hun sender meg et ok-nå-skal-vi-være-skikkelig-gærne-smil, stripper fire forskjellige utstillings-torsoer og plasserer dem i stram givakt ved siden av hverandre på disken. Vi har gaflet oss inn på fire størrelser i omtrent riktig format. Ekspeditrisen monterer varene. Jeg står litt på avstand som en eneste stor Miss Norway-jury.

De andre kundene i butikken har sluttet å titte diskret, og står nå rundt og glaner åpenlyst.

-Nummer to fra venstre. Det er henne!

Utstillingsdukkene lempes ned fra disken, jeg drar kortet og ekspeditrisen sukker lettet.

Piece of cake.

Spiders are lousy swimmers

Rushing home from a busy day at work. A lump of stress in my chest.

Simultanious-capasity-challenge: Eating dinner while remote controlling nine year old sailing princess packing drysuit, lifejacket, gloves, towel, extra clothes and other gear. Off to dinghy training.

Rigging the Optimist, checking sail, airbags, block, boom lift and kicker. Helping sailing princess force her head through the tiny hole in the neck seal (makes a child birth look easy and painless).

Daddy is lucky-guy today: Following the sailors with go-cartish RIB. Adrenalin. Lots of wind and salty seawater in my face, racing, surfing and jumping the waves (and looking after the sailing kids, of course...).

Suddenly, an unexpected jibe forces sailing princess in to a total capsize. Dad speeding over to give comfort and advice for the turning-drill. Daughter swimming around, obviously looking for something in the water. Comfort not needed.

With fascination, she had been following the movements of a misplaced spider wandering around on one of the airbags. This had led to a moment´s lack of concentration, resulting in the jibe and capsize. In the water, she had noticed the continuous presence of the sailing spider, now on top of the turned hull. In a glimpse of scientific curiosity she had, with her fingers, ejected the spider off the boat and into the sea, gathering empirical data regarding a spider´s ability to swim.

Conclusion: Spiders are lousy swimmers.

She rights the boat and continues sailing.

Afterwards: Waffles, coffee, chatting and laughing while the sun sets.

Working day-feeling of stress completely vanished.

On top

Some days are "Yuppie-days".

What is a "Yuppie-day"?

A "Yuppie-day" would be just like another working-day, with working-tasks, had it not been for the additional elements of formality, i.e. dark suit, white shirt, tie, black socks without holes, tidy manicure, water-combed hair, briefcase, polished shoes, polished smile and maybe a plane ticket.

In other words: Executive look. Sharp dressed. Cool. Important. Man of the world.

The morning turns out to be a bit more busy than normal.

Daddy needs to shave (no rough "dirty-look" today), button the shirt (carefully ironed the previous night) and windsor the tie in front of the mirror. Un-windsor it and unbutton the shirt after an enthusiastic bear-hug from a raspberryjam-sticky, affectionate five-year old. Turbo-iron a clean shirt, button it and windsor the tie while rushing past the mirror.

Five-year old clean, dressed and ready with lunch-box and bobby-pin, giving daddy an indulgent look. Rushing out the door. Rushing back in to check the iron. It's off. Hit the road to kindergarten.

Five-year old safe in kindergarten. Hug. Wave. - Check.

Run.

Well seated in the Airport Express Train. Double cortado, Stan Getz on the iPod, a last glance at the papers.

A sense of acknowledgement and even some discreet smiles from other travellers.

Executive look. Sharp dressed. Cool. Important. Man of the world.

Security check at the airport. As I carefully fold my jacket into a plastic box, I notice.

Just under the collar, hanging down the back like a merry streamer. A pair of panties, evidently used, butterside out, size five years, white and red with motif "Bamse, the strongest bear in the world".

Displayed on my suit the whole morning to the obvious amusement for the public.

A useful reminder of the things that count.

(Translated by request. Here is the original post)

Kunne hatt det verre

Når:

-arbeidsdagen fylles med mange, store, prioriterte og krevende oppgaver (i og for seg spennende og utfordrende),

-vervene og oppgavene man i rolige stunder tok på seg, plutselig krever store deler av døgnet (i og for seg meningsfullt, sosialt og berikende),

-femåringens bursdagsfest skal planlegges og gjennomføres (i og for seg en sann glede, og i og for seg har Rambukk sluppet billig unna her..),

-niåringen skal på seiltrening og pappa skal kjøre følgebåt (i og for seg også en sann glede og et kjærkomment avbrekk fra kontoret),

-niåringen skal på riding (her er Rambukk i og for seg fritatt),

-lekser skal følges opp, Harry Potter og Astrid Lindgren skal leses, pludring og tulling skal skje (i og for seg morsomt og berikende),

-matpakker skal smøres, innkjøp skal gjøres, klær vaskes, hybelkaniner temmes og regninger betales (i og for seg en sur dyd av nødvendighet),

-sommerværets tørkende potensiale krever vedkapping og kløyving NÅ (i og for seg et avkoblende og forfriskende arbeid),

-gode venner skal gifte seg og eget kjærlighetsliv skal pleies (i og for seg intet mindre enn en priviligert aktivitet),

-vennskap skal holdes varme (i og for seg inspirerende og morsomt),

-skolen, barnehagen og sameiet skal avvikle dugnad og sommerens gatefest skal planlegges (i og for seg bare hyggelig),

-når alt dette plutselig skal presses inn i en åletrang filofax-måned, kan tilværelsen føles som en vedvarende slipsdag.

Slipsdagfølelsen har akkurat festet grepet, når følgende MMS-melding tikker inn fra en tilbakelent lillebror: "kunne hatt det verre...", ledsaget av bildet over.

Et slags påskebudskap

Påske. Ferie. Kvitfjell. Ski-in. Ski-out. Snø. Sol. Ski. Tid. Ro. Bok. Spill. Samtaler. Mat. Vin.

En tømmerhytte, åtte voksne, åtte barn...

Badstua fyres opp etter syv tøffe timer i alpinbakken med rød-svarte løyper og barnebakke på skift. Støle kropper benker seg, praten går og duggfriske bokser sprettes mens middagen putrer seg klar på kjøkkenet. Gradestokken når aldri 60 pluss. Badstudøra er like lukket som inngangen til Steen & Strøm en lørdag formiddag. Barn tar ikke badstu. De stikker bare innom en kjapp tur, før de hylende løper ut i snøen. Igjen og igjen.

Et badstu-sitat fra en snøbadende, travel fireåring:

"Puh, her var det varmt! Jeg begynner nesten å svette!"

Påsken 2006, et lykkelig kaos og mennesker man er glad i. Takk for turen!