19. november 2006

Talentspeideren ringte aldri

Den norske fotballserien 2006 er historie.

Aalesund er i Tippeligaen. Molde er ettertrykkelig plassert i 1. divisjon.

Vinteren kan komme.





Foto: Knut Skarland

Rambukks forhold til fotball var lenge preget av et ikke ubetydelig sprik mellom drøm og virkelighet. Onde tunger vil kanskje hevde at akkurat det er en forutsetning for å kunne være Aafk-supporter.

Som femåring ble jeg, sammen med noen jevnaldrende, utfordret av de store gutta til straffekonk. Vi skulle spille om penger. Store penger. Eventuelt juling om det skulle passe bedre. Om det var mot, konkurranseinstinkt, mangel på gangsyn eller manglende begrep om penger, er usikkert. Sikkert var det ihvertfall at jeg var den eneste som trådte frem, klar for å innkassere gevinsten. Jeg sliter fortsatt med en milliardgjeld etter denne duellen på løkka.

I tredje klasse ble jeg tatt ut til å spille mot A-klassen etter skoletid. Å gå rett inn på laget uten prøvespill blir ofte oppfattet som en udiskutabel anerkjennelse av fotballfaglig kredibilitet og talent. Såpass skjønte jeg. (På det tidspunkt lykkelig uvitende om at jeg i virkeligheten var en akutt nødløsning på grunn av sykdom)

Denne gode følelsen av tøff selvtillit toppet seg da den første pasningen kom, og jeg dempet ballen elegant med venstrefoten. Etter et øyeblikks overraskelse over det vellykkede mottaket, klarte jeg å drible og finte meg forbi to motspillere, dytte ballen i skuddposisjon og plante kula rett i nettet. Jeg strakte armene i været og tok imot jubelen med et triumferende smil. Den gode følelsen av tøff selvtillit forsvant da det gikk opp for meg at jubelen kom fra laget til A-klassen, og at keeperen jeg nettopp hadde psyka ut, var min egen.

Mine beste kamerater spilte fotball. Det var derfor en selvfølge for meg å troppe opp på fotballtrening uke etter uke, år etter år. Når treneren ropte til de andre fra sidelinjen, så var det forholdsvis begripelige beskjeder som "skyt!", "fremover!", "bra!" og "tilbake!". Til meg skreik han helst "spre deg!", "neei!" eller "ikke dit!".

Jeg etablerte meg etterhvert som en habil innbytter. Habil i betydningen "aldri byttet inn".

Da jeg, før en treningskamp, fikk stukket et flagg i hånda med beskjed om å være linjedommer, skjønte jeg endelig at utsiktene til spilletid var små.

Fotballskoene havnet på hylla.

Hvis det er noe som heter teoretisk fotballtalent, så har jeg det. Flink til å løpe. Ekstremt god uten ball.

4 kommentarer:

Liten sa...

Her skisserte du vel strengt tatt bakgrunnen til mer enn en råtøff, allvitende tribunesliter...

Rambukk sa...

Gjorde jeg? Uff, da...

LilleMy sa...

He-he! Så du sliter litt på banen, altså? Tror nok mange ivrige supportere, uten tilsvarende selvinnsikt, kan ha lignende erfaringer... Fikk meg en god latter!

Rambukk sa...

Nei, banen er uproblematisk. Ballen, derimot...