8. desember 2006

Biltullsynet

Familien Rambukk har de siste årene opparbeidet en viss blaserthet i forhold til begrepet "romslig bil". Vi har putret rundt i en hvit kassebil ("Fiskebilen"), med fem gode seter, solide takbøyler og en hel sportsbod bak. Sykler, ski, optimistjolle, bjørkeved. You name it, alt får plass!

Den ikke helt uventede dødsdommen faller ved høstens EU-kontroll. Farlig rust, brukket fjærblad, anslåtte reparasjonskostnader på minst ti ganger bilens verdi. Ok, ut på bilshopping.

Mitt entusiastiske forslag om en Land Rover Defender ("..fantastisk morsom å kjøre off-road med..") faller til jorden som en død spurv ("..jeg har utfordringer nok med å holde meg on-road, dessuten er traktor mest praktisk for bønder..").

Ideen om en kjapp, liten Golf blir også forkastet. Konemor, som tross alt er den som bruker bilen mest og dermed har dobbel-stemme, insisterer på en ny kassebil.

Valget faller på en pent brukt Toyota HiClass, 10-seter minibuss. Jeg er den eneste i familien med minibuss-sertifikat, så en nedregistrering er påkrevet.

Etter å ha fjernet det ene setet, ringer jeg Biltilsynet: "Bare stikk innom, så får du en drop-in time".

Det er mandag, og jeg ofrer lunsjen for å svippe innom Biltilsynet på Økern. Der får jeg beskjed om å komme tilbake dagen etter. Jeg blir rådet til å stille meg i kø senest klokka sju.

Tirsdag, klokka er 06.30. Jeg er første bil i køen. Klokka 08.30 åpnes dørene og jeg blir den heldige vinneren av en time klokka 12.00 samme dag (-ikke akkurat helt "drop-in", kanskje..).

Etter noen timer på jobb, bærer det tilbake. Jeg blir vinket inn i en svær kontrollhall. Setene skal telles. To mann blir satt på jobben for å forsikre seg om at bilen ikke inneholder mer enn ni seter. Det tar (faktisk) litt tid, men uansett hvordan det letes og telles, finner de ikke flere enn ni seter.

Jeg blir kommandert inn i ekspedisjonen for å betale. Jeg betaler, får en kvittering og blir kommandert tilbake til kontrollhallen for å få stempel på kvitteringen. Tilbake i kontrollhallen står sete-tellerne klare med stemplet. Det stemples omhyggelig, jeg får tilbake kvitteringen og ny beskjed om å returnere til ekspedisjonen. Midlertidig vognkort skal utstedes. Men først må damen som utsteder midlertidige vognkort jobbe seg gjennom en formidabel bunke med andre saker. Bak skranken, ved siden av damen som utsteder midlertidige vognkort, sitter to av hennes kolleger. De utsteder på ingen måte midlertidige vognkort. De sitter godt tilbakelent og pludrer om løst og fast. Etter en drøy halvtime opphører plutselig tastingen fra damen som utsteder midlertidige vognkort. Hun ser spørrende opp på meg: "Er det midlertidig vognkort du venter på?" Jeg svarer bekreftende. "Gi meg papirene, så skal jeg ordne det for deg".

I det jeg, fem minutter senere, svinger ut av kontrollhallen, sveiper jeg blikket over bilene på parkeringsplassen.

Der, i en stasjonsvogn, halvt sitter, halvt ligger sjefen for Biltilsynet med øynene lukket. Ut av vinduet strømmer tonene av "All by my self" med Celine Dion.

14 kommentarer:

Iversen sa...

Øh. Men.. Ehm.. Du fikk litt ut av dagen? Heia Biltilsynet!

Rambukk sa...

Ehm.. jo, dagen gikk unna den! I rettferdighetens navn bør jeg legge til at sete-tellerne og utstedersken av midlertidige vognkort virket som hyggelige mennesker. Det skal de ha!

saccarina sa...

Han har nok en jobb som ville vært flott om det ikke var for alle de hersens bileierne.

Jeg opplever ofte noe av det samme på apoteker: En ansatt står i reseptkassene med et eldre menneske som lurer på veldig mye, en teller tannkrem, en står og tvinner tommeltotter bak disken for reseptfrie varer og en står uanfektet bak kassene og ser tomt ut i lufta. I butikken venter 10 kunder med kølapp og resepter. Og som regel er det gruelig varmt der inne.

Erlend sa...

Vær forsiktig med disse menneskene, rambukk. Enkelte eksemplarer av arten kan nok under noen omstendigheter virke både hyggelige og snille. Sannheten er derimot en helt annen. De er veldig, veldig onde.

At jeg for kun kort tid siden mottok en klekkelig bot for å kjøre med en tilhenger som var 3(Les 3!!!) kilo for tung, har selvsagt ikke farget mitt syn på denne etaten.

Rambukk sa...

Saccarina, ja, ikke sant? Fint å være frisør, hadde det bare ikke vært for alt dette håret! Og alltid er det gruelig varmt!

Erlend, hele tre kilo? Jeg vet det høres lite ut, men det er faktisk like mye som tre kartonger melk! Jeg sier det på denne måten for å få deg til å forstå at vi her har å gjøre med en signifikant vektoverskridelse!

KEE, Skien sa...

Dette er jo klassisk. Du har blitt "lent på". Du ser det hos vaktmannskaper (offentlige og private), alle slags saksbehandlere, og kanskje spesielt damer i innsjekkingsskranker på flyplassen. Antakelig bare en måte for dem å få bekreftet for seg selv hvor ulidelig viktige de og deres arbeide er.

Og ja, det å bli "lent på" på flyplassen er selvopplevd...

KEE

Rambukk sa...

Nja, setetelling er ikke akkurat en oppgave man bør overlate til tilfeldighetene.

Rigmor sa...

Oida og her som alle snakker om Norge som definisjonen på effektivitet!

Og etter jeg begynte å jobbe med the European Social Fund er det lite som overrasker meg når det kommer til mangle på respons og byråkrati. Bra det er helg...

Liten sa...

Hva kan jeg si, annet enn at dette hadde aldri skjedd hadde du kjøpt den snertne, lille Golfen? :)

Rambukk sa...

Rigmor, definisjonen på effektivitet, ja..*humring-i-skjeggstubber*. Du har vel neppe hatt tilgang til "Etaten" i UK, sørg for å få sett den!

Liten, der sier du noe...

alliene sa...

å nei... dette minner meg på at jeg har et ærend på dette tullsynet. Midlertidig kjøreløyve fordi jeg har mistet sertifikatet. Og (eller?) nytt sertifikat fordi jeg bare har den gamle, digre versjonen.

Jeg får kanskje bare hoppe i det sure eplet først som sist...

Rambukk sa...

Hopp i det sure eplet, Alliene, ingen grunn til å gå over bekken etter gresset på andre siden av gjerdet! Men beregn god tid, ta med deg en bok. Eller to.

Erlend sa...

Denne kommer litt sent, men som en oppfølging til min forrige kommentar.
Nå har saken min endelig blitt overlevert til loven slange-arm, så i dag fikk jeg telefon fra det lokale slangearm-kontoret. Det var spørsmål om jeg ville legge alle korta på bordet og tilstå mitt kriminelle forhold, eller møte til avhør for videre utredning av saken.
Jeg sa som sant var, at det ikke var så mye å utrede om.
"Javel? Er dette å betrakte som en tilståelse?"
"Tja. Er det noe poeng i å nekte?" spør jeg, og aner et lite håp om henleggelse.
"Neinei, på ingen måte. Det er ingen som kommer noen vei i slike saker."

Så da var det bare å legge seg skinnflat.

Telefonsamtalen avsluttes som følger: "Jeg kan nok ikke gi noen julerabatt. Du skulle venta til januarsalget. Hø hø hø." (Politihumor? forstå det den som vil/kan)"men du får ha en riktig trivelig jul, så kommer bota i posten."

Fortsatt ikke bitter. Ånei, langt ifra.

Rambukk sa...

Det er utrolig hva moderne avhørsteknikk kan gjøre for å få frem en tilståelse. Synd du gikk glipp av januarsalget, du skulle spurt om tilgodelapp. (Hø hø hø...)