10. april 2007

Dette er ingen pipe


















Jarle selveste i Differendum lufter en fornøyelig smule indignasjon over mangelen på pipekultur i en av hovedstadens presumptivt finere tobakksforretninger. Etter svulmende forventninger om en snadde stappet med Sobranie Reserve Blend ispedd latakia i solveggen, ender han opp med en stusselig pakke Blue Master.

Jarle anser piper og godstoler uløselig forbundet.

Min kjære morfar røkte aldri pipe i godstolen. Han tilbrakte i det hele tatt lite tid i godstolen.

Bare når den gamle Radionetten sprakende forkynte kulingvarsler for fiskebankene lot han den velbrukte, etterhvert krumbøyde kroppen, hvile på kanten av stolen lett lutende inn mot radioen mens han vennlig men bestemt hevet en åpen, grov arbeidsneve mot rommet som for å mane til ro og oppmerksomhet.

Dette daglige ritualet mistet aldri sin betydning, selv flere tiår etter at han pakket ut skipssekken for siste gang. Han lot aldri fiskebankene seile sin egen sjø.

Men han røkte aldri pipe i godstolen.

Når han sto på trappa, eller satt på en stein i fjæra eller overskrevs på en tofte i færingen og skuet utover storhavet derimot, hendte det at han dro frem pakken med Blå Strek, kakket pipa, stappet, tente og forsvant inn i en blå dis av minner, drømmer eller kanskje rett og slett piperøyk.

På en av våre mange fisketurer i færingen - jeg må ha vært stor nok til å få være med ut i røft vær, men liten nok til at historien brant seg fast i minnet - kremtet han, tok noen korte trekk av snadda, betraktet meg med et grå-blått, trygt blikk, smilte lurt og fortalte en historie om Nordishavet, hardt arbeid på dekk, langt hjem, bitende kulde, grov sjø og mann over bord.

En mannsalder før Helly Hansen gjorde livet tryggere og varmere for havets helter, lå min morfar og plasket i arktisk høstsjø i tunge skinnstøvler, oljehyre og sydvest, for egen maskin i endeløse sekunder, før han ble trukket ombord og arbeidet kunne fortsette.

Jeg ser han for meg kavende i vannet, glisende med sammenbitte tenner rundt pipemunnstykket mens røyken fremdeles stiger opp fra pipa.

7 kommentarer:

Lill sa...

Dette var en hyggelig post. Fikk meg til å tenke på mennesker preget av livet på en måte som inngir respekt når de er blitt gamle.

Og jeg tenkte unektelig på "Sverre nord i værre" sangen av Halftan Sivertsen da jeg leste posten :-)

LilleMy sa...

Jeg ser det furete og værbitte ansiktet tydelig for meg i teksten din. Vakkert! Sangen jeg får på øret er imidlertid ikke nasjonalsangen, men derimot "Kor e' alle heltar hen" (er det riktig tittel, skal tro?), med Jan Eggum.
LilleMy

alliene sa...

lylpjwhNydelig. Jeg ser det for meg i sort-hvitt. Min far sluttet med piperøyking da jeg var tre, men jeg husker ham med pipa. Han satt ikke så mye i godstolen han heller.

alliene sa...

haha - der kom word verificationen også med, gitt... :)

Rambukk sa...

Lill, Lillemy og Alliene, takk!

Alliene, fint at du tar med Word-Verification i selve innlegget, slik at jeg kan sjekke det opp mot lista mi...;)

Tiqui sa...

Må stille meg bak alle andre gode kommentarer her, dette var lunt og godt å lese, en tekst som gir bilder man blir glad av, som gir assosiasjoner til minner om dem man er glad i, rett og slett fordi de er som de er. :)

Rambukk sa...

Tiqui, når man graver frem noe fra dypt nede i hjerterøttene, varmer det å se at historien treffer noe også hos andre enn en selv.