Blåmandag

Ordene er satt sammen av Karina Ullensvang. Røverhistorien finner du ved lett scroll nedover, eller ved å klikke her.

Poetisk kriminalitet

Som en vanligvis lovlydig borger, føler jeg at jeg nå har beveget meg farlig nær grensen mellom streit og litt gær'n (fra den streite siden).

T-banen på vei til jobb: Rushtid, ståplass og mange vitner. Blikket faller på dette diktet. Det er skrevet av Janne Nygård, 17 år.

Gjennom prosjektet "Mellom linjene" har Oslo Sporveier lånt ut reklameplass. Her henger det dikt skrevet av unge talenter. Med i prosjektet er også Foreningen !les og Dagbladet.

Jeg lar meg fascinere av leken med ord og språklige virkemidler. Dette er bra!

I det jeg står ved døra, klar til å følge strømmen ut av vogna, registrerer jeg med skrekkblandet skrekk at armen min plutselig strekker seg mot plakaten, døra går opp, hånden tar tak og hekter plakaten av.

Med en plakat i A3-format under armen, kjenner jeg de måpende blikkene som følger meg over perrongen. Jeg går med bestemte og nonsjalante skritt, mens jeg diskret forsøker å rulle plakaten sammen.

I sikkerhet på kontoret ruller jeg den ut, og oppdager at det er et flott dikt på den andre siden også, skrevet av Karina Ullensvang, 20 år.

Nå kjenner jeg ikke strafferammen for lyrikk-tyveri. Jeg håper poetene tar stuntet som et uforbeholdent kompliment.

Hvilepulsen er fortsatt høy.

Nye pupper til advent?

Eller hva med smalere nese til nyttårsfesten eller en rynkefri romjul?

Kanskje bare lang maske og skjegget i postkassa til evig tid...

Talentspeideren ringte aldri

Den norske fotballserien 2006 er historie.

Aalesund er i Tippeligaen. Molde er ettertrykkelig plassert i 1. divisjon.

Vinteren kan komme.





Foto: Knut Skarland

Rambukks forhold til fotball var lenge preget av et ikke ubetydelig sprik mellom drøm og virkelighet. Onde tunger vil kanskje hevde at akkurat det er en forutsetning for å kunne være Aafk-supporter.

Som femåring ble jeg, sammen med noen jevnaldrende, utfordret av de store gutta til straffekonk. Vi skulle spille om penger. Store penger. Eventuelt juling om det skulle passe bedre. Om det var mot, konkurranseinstinkt, mangel på gangsyn eller manglende begrep om penger, er usikkert. Sikkert var det ihvertfall at jeg var den eneste som trådte frem, klar for å innkassere gevinsten. Jeg sliter fortsatt med en milliardgjeld etter denne duellen på løkka.

I tredje klasse ble jeg tatt ut til å spille mot A-klassen etter skoletid. Å gå rett inn på laget uten prøvespill blir ofte oppfattet som en udiskutabel anerkjennelse av fotballfaglig kredibilitet og talent. Såpass skjønte jeg. (På det tidspunkt lykkelig uvitende om at jeg i virkeligheten var en akutt nødløsning på grunn av sykdom)

Denne gode følelsen av tøff selvtillit toppet seg da den første pasningen kom, og jeg dempet ballen elegant med venstrefoten. Etter et øyeblikks overraskelse over det vellykkede mottaket, klarte jeg å drible og finte meg forbi to motspillere, dytte ballen i skuddposisjon og plante kula rett i nettet. Jeg strakte armene i været og tok imot jubelen med et triumferende smil. Den gode følelsen av tøff selvtillit forsvant da det gikk opp for meg at jubelen kom fra laget til A-klassen, og at keeperen jeg nettopp hadde psyka ut, var min egen.

Mine beste kamerater spilte fotball. Det var derfor en selvfølge for meg å troppe opp på fotballtrening uke etter uke, år etter år. Når treneren ropte til de andre fra sidelinjen, så var det forholdsvis begripelige beskjeder som "skyt!", "fremover!", "bra!" og "tilbake!". Til meg skreik han helst "spre deg!", "neei!" eller "ikke dit!".

Jeg etablerte meg etterhvert som en habil innbytter. Habil i betydningen "aldri byttet inn".

Da jeg, før en treningskamp, fikk stukket et flagg i hånda med beskjed om å være linjedommer, skjønte jeg endelig at utsiktene til spilletid var små.

Fotballskoene havnet på hylla.

Hvis det er noe som heter teoretisk fotballtalent, så har jeg det. Flink til å løpe. Ekstremt god uten ball.

Heroes from the past - Koinonia

Abraham Laboriel on bass, Alex Acuna on drums/percussion, Bill Maxwell on drums, Hadley Hockensmith on guitar, Justo Almario on woodwinds and Harlan Rogers on keyboards.

Each one of these fabulous guys are world class artists and studio musicians for some of the the biggest names in the music world.

Together they were the super-group Koinonia. What a band!

Turn up the volume and just dive in to this funky landscape of jazzrock, performed from the heart!

I´ve watched them live several times, and believe me, these guys really knew how to share the joy of music!