Moderne husmor

Det er ikke det at jeg ønsker meg tilbake til en tid da kvinnelige livsledsagere ble levert fiks ferdig med husmorskole og generasjoners nedarvede kjerringråd og oppskrifter.

Vel, jeg kunne nok vent meg til en tilværelse der dagens hjemlige trivialiteter var tatt hånd om i god til før jeg entret hjemmets lune arne, tøfler, snadde, godstol og en smilende og lystig liten lerkefugl.

Men slik er det ikke lenger. Heldigvis. Tross alt.

Likevel hender det at menn vil være menn og kvinner vil være kvinner, i tradisjonell forstand. Når menn ikke lenger er handy-men og kvinner ikke lenger husmødre, fører det stadig til episoder som ville fått våre forfedre og -mødre til å riste forferdet på sine hhv. bryl- og skautdekkede hoder.

Året er 1999. Det er dagen før lillejulaften og freden begynner å senke seg. I den grad fred kan senke seg i et hus med en relativt gravid kvinne, høy (og lav) på hormoner. Ikke vet jeg hva hormonene driver med. Det jeg vet er at det de gjør i en gravid kvinne, det gjør de med en uforutsigbar intensitet som langt overgår omgivelsenes evne til å holde følge.

Det er sent og vi er i ferd med å sovne, da hun plutselig og tilsynelatende umotivert spretter (i den grad en gravid kvinne kan sprette) opp av sengen og lukker døren etter seg. Mens jeg ennå er halvveis i søvne, hører jeg romstering og nynning av julesanger fra kjøkkenet.

Jeg våkner tidlig. På puten ved siden av soves det dypt. Jeg tusler ut på kjøkkenet. Der blir jeg stående midt på gulvet og måpe.

På kjøkkenbenken troner et fantastisk pepperkakehus. Ikke nødvendigvis fantastisk flott eller elegant eller vinkelrett.

Bare fantastisk.

Tanken på at hun, spontant og i hemmelighet, har arbeidet med dette til langt på natt er absurd. På en fin måte. Jeg smiler og sender en varm tanke i retning sovelydene fra rommet ved siden av.

Så oppdager jeg den åpne verktøykassa på kjøkkenbordet. Har hun kastet seg over forefallende vedlikehold mens pepperkakehuset stekte i ovnen? Av en eller annen grunn ville jeg ikke blitt veldig overrasket.

Men ingen spor verken etter nylig utført snekkerarbeid eller nye farger på veggene.

Jeg flytter forsiktig på pepperkakehuset for å sette på kaffen. Stusser litt over den lyse, ubestemmelige fargen som enkelte steder har presset seg ut i veggskjøtene. Det ligner ikke på melisglasur og er definitivt ikke smeltet sukker.

Bak pepperkakehuset ligger limpistolen fra verktøykassa.
--------------------------
Kjære leser, ha en en riktig god jul!

Kaoskontroll

Allienes meritter på marsipanfronten ga inspirasjon til å fortelle om en ganske lik situasjon, omtrent på samme tid, men i det Rambukkske hjem.

Årets julekalender inneholder ikke sjokolade eller plastleker. Ikke engang luker er det i den.

Nei, årets julekalender er intet mindre enn en tovet katt. Rett og slett. Denne julekatten er utstyrt med en slags lomme.
Hver morgen inspiseres lommen av to pysjamastøflende barn. Opp fra lommen drar de en lapp. På lappen står det f.eks. "Bake pepperkaker", "Gå på kino", "I dag får dere lage middag", "Fotmassasje" eller andre ting som er ment som beskjedne høydepunkt i en lang adventstid.

Forrige lørdag var dagen for å "Lage marsipan". Ikke som i "Farge og forme ferdigkjøpt marsipan", men som i "Lage marsipan".

Far hadde for anledningen trukket lappen "Handle brød, melk og juletre, samt henge opp lys i granbusken i hagen".

Mye bra kan sies om min kjære. Faktisk veldig mye. Blant alle hennes flotte egenskaper er imidlertid ikke evnen/viljen til å følge oppskrifter til punkt og prikke, eller lytte til råd som medfører ekstra tidsbruk.

Mens jeg pakker sammen returplast/-papir/-glass og panteflasker, registrerer jeg at damene beslutter å droppe skolding av mandlene. Jeg tenker i mitt stille sinn at "her skal det virkelig lages konditorfagets svar på dansk rugbrød". Akkompagnert av entusiastisk kvitring fra kjøkkenet, forlater jeg klokelig åstedet.

-Lykkelig uvitende om episoden av kreativ, utagerende og fnisende improvisering som utspiller seg når den gode, gamle mandelkverna med sveiv viser seg å være sunket i jorden.

Jeg skjønner tegninga når jeg kommer hjem og finner opptil flere bataljoner med sjokoladepyntede figurer i mørk, grov mørtelmasse, og min kjære med et hektisk smil om munnen, i det hun febrilsk forsøker å vaske den elektiske kaffekverna med vann og Zalo.

Smaken? Annerledes, men absolutt ikke vond. Særlig om man prøver å ikke tenke på marsipan.

Konsistensen? Ikke akkurat espressomalt.

Vampus uten sandaler

-ville vært den optimale overskriften for å få mange lesere. Det skjønner jeg nå.

Gårsdagens innlegg, i kombinasjon med en tekstlink hos Vampus, bragte statcounteren til nye høyder. Og det for et innlegg som strengt tatt ikke var annet enn en ubetydelig, fjasete morsomhet, snekret sammen med venstre hånd på tre minutter.

Det samme skjedde med Er du urban? og Nye pupper til advent?. Dette er overskrifter i beste tabloide Dagblad-stil. Effekten var tilsiktet og ikke overraskende.

Innlegg som Slipsdag, Diskresjon er oppskrytt og Open letter to all brits trakk også mange lesere, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor.

Mekanismene som ligger bak søkemotorenes prioriteringer er konkrete og forholdsvis begripelige. Mekanismene som ligger bak dine, kjære lesers, prioriteringer og valg på klikkefronten er langt mer subtile.

Jeg tipper de fleste blogger har en grunnstamme av lesere, en hard, trofast kjerne. Disse klikker seg innom jevnlig, uavhengig av overskriftene. Størrelsen på denne grunnstammen varierer selvfølgelig.

Om det ikke nødvendigvis er definert som et konkret mål, tror jeg de fleste setter pris på flest mulig lesere og en økende "grunnstamme". I motsatt fall kunne man jo like gjerne skrevet for nattbordskuffen.

Det finnes bloggere som sier de ikke bryr seg om hvor mange som er innom, eller om noen er innom i det hele tatt.

-Hallo...!

Ha meg unnskyldt, men om du publiserer på World Wide Web, fullstendig likegyldig til om noen legger merke til deg, har du enten misforstått konseptet "internet", eller du koketterer big time!

Jeg innrømmer det: Som blogger ønsker jeg flest mulig lesere, men mest av alt lesere som kommer tilbake.

Det betyr ikke at jeg er villig til å ty til overskriftshoreri for å trekke lesere til en tynn tekst. (Til en god tekst, derimot...)

I så fall burde overskriften på dette innlegget være "Vampus uten sandaler, men med pupper".

Vampus i sandaler

Møt Crassus Vampus, den grådige og onde guvernøren av Korsika, med en tilbøyelighet til å utarme sitt folk gjennom voldsomme skatter.

Navnet har sine røtter i det serbiske vampir, som betyr blodsugende gjenganger. 

(Crassus Vampus utøver sin makt i Asterix-universet, og enhver likhet med virkelige personer er naturligvis tilfeldig)

Biltullsynet

Familien Rambukk har de siste årene opparbeidet en viss blaserthet i forhold til begrepet "romslig bil". Vi har putret rundt i en hvit kassebil ("Fiskebilen"), med fem gode seter, solide takbøyler og en hel sportsbod bak. Sykler, ski, optimistjolle, bjørkeved. You name it, alt får plass!

Den ikke helt uventede dødsdommen faller ved høstens EU-kontroll. Farlig rust, brukket fjærblad, anslåtte reparasjonskostnader på minst ti ganger bilens verdi. Ok, ut på bilshopping.

Mitt entusiastiske forslag om en Land Rover Defender ("..fantastisk morsom å kjøre off-road med..") faller til jorden som en død spurv ("..jeg har utfordringer nok med å holde meg on-road, dessuten er traktor mest praktisk for bønder..").

Ideen om en kjapp, liten Golf blir også forkastet. Konemor, som tross alt er den som bruker bilen mest og dermed har dobbel-stemme, insisterer på en ny kassebil.

Valget faller på en pent brukt Toyota HiClass, 10-seter minibuss. Jeg er den eneste i familien med minibuss-sertifikat, så en nedregistrering er påkrevet.

Etter å ha fjernet det ene setet, ringer jeg Biltilsynet: "Bare stikk innom, så får du en drop-in time".

Det er mandag, og jeg ofrer lunsjen for å svippe innom Biltilsynet på Økern. Der får jeg beskjed om å komme tilbake dagen etter. Jeg blir rådet til å stille meg i kø senest klokka sju.

Tirsdag, klokka er 06.30. Jeg er første bil i køen. Klokka 08.30 åpnes dørene og jeg blir den heldige vinneren av en time klokka 12.00 samme dag (-ikke akkurat helt "drop-in", kanskje..).

Etter noen timer på jobb, bærer det tilbake. Jeg blir vinket inn i en svær kontrollhall. Setene skal telles. To mann blir satt på jobben for å forsikre seg om at bilen ikke inneholder mer enn ni seter. Det tar (faktisk) litt tid, men uansett hvordan det letes og telles, finner de ikke flere enn ni seter.

Jeg blir kommandert inn i ekspedisjonen for å betale. Jeg betaler, får en kvittering og blir kommandert tilbake til kontrollhallen for å få stempel på kvitteringen. Tilbake i kontrollhallen står sete-tellerne klare med stemplet. Det stemples omhyggelig, jeg får tilbake kvitteringen og ny beskjed om å returnere til ekspedisjonen. Midlertidig vognkort skal utstedes. Men først må damen som utsteder midlertidige vognkort jobbe seg gjennom en formidabel bunke med andre saker. Bak skranken, ved siden av damen som utsteder midlertidige vognkort, sitter to av hennes kolleger. De utsteder på ingen måte midlertidige vognkort. De sitter godt tilbakelent og pludrer om løst og fast. Etter en drøy halvtime opphører plutselig tastingen fra damen som utsteder midlertidige vognkort. Hun ser spørrende opp på meg: "Er det midlertidig vognkort du venter på?" Jeg svarer bekreftende. "Gi meg papirene, så skal jeg ordne det for deg".

I det jeg, fem minutter senere, svinger ut av kontrollhallen, sveiper jeg blikket over bilene på parkeringsplassen.

Der, i en stasjonsvogn, halvt sitter, halvt ligger sjefen for Biltilsynet med øynene lukket. Ut av vinduet strømmer tonene av "All by my self" med Celine Dion.