Rett kurs

Jeg vurderer å melde meg på et kurs.

Det er ikke det at jeg oversvømmes av fritid. Eller penger. Eller rastløshet. Eller ensomhet. Eller for den saks skyld kunnskapstørst. Jo, forresten. Litt kunnskapstørst.

Men først og fremst hadde det vært morsomt å bare lære noe nytt. Eller hente inspirasjon til å utvikle noe jeg kan litt fra før. Ikke for å veksle kursbeviset inn i høyere lønn eller avansement i jobben, men for å kjenne tilfredsstillelsen ved å investere fokus og energi på noe som i bunn og grunn bare er lystbetont og upretensiøst.

Kall det gjerne (nå kommer det klamme og lett patetiske førtiårskrise-ordet) selvrealisering.

Nesodden er en kommune med stor kulturell og kreativ kapital. Mange av kommunens 16 000 innbyggere lever av og for kunst og kultur. Dette er ikke nødvendigvis noe man merker til daglig. Kanskje er veien til Oslo for kort. Landets største mangfold av kunst og kultur er aldri mer enn en kjapp fergetur unna.

Likevel skjer det saker og ting på den vakre halvøya i indre Oslofjord.

Kaleidos er navnet på en spenstig samling kurs i kunst- og kulturfag. Kursene skal avvikles utover senvinteren og våren. Kurslederne er profesjonelle ressurspersoner hentet fra øverste hylle.

Fransk, spansk, skrivekurs, idéhistorie, gjenbruksdesign, keramikk, videoproduksjon, gitar, dans, teater, kunsthistorie eller foto. Problemet er å velge. Selv befinner jeg meg i målgruppen til minst fire av kursene.

Noen som kan gjette hvilke?

For å snu på flisa: Oslofolk, Nesodden er aldri mer enn en kjapp fergetur unna!

Hvordan gjøre vann til whisky

Dette er nesten for bra til å bli avslørt. (Klikk her om du ikke får opp videoruta)

Six degrees of separation

Most of us are probably not more than 3-5 handshakes away from the President of the United States. According to the latest popularity polls, it seems that most of us prefer to keep him at least that many handshakes away in the future also. Well, that´s not the point here.

Given the fact that we are all linked together via just a few contacts and aquaintances, all inhabitants of the global village are practically just around the corner. Maybe.

Is it possible to locate a man, given only his photograph and first name? A UK games company is testing the power of the Internet by asking that very question; they have recruited one of Earth's 6 billion residents - a man named Satoshi - to participate in this experiment. We are each only five to seven people away from any target in the world. Someone, somewhere, knows Satoshi - so we must track these people, and thus Satoshi, down using word-of-mouth communication. People from over 80 countries are already participating in the hunt, with more joining every day.

Click here for more info.

By the way, I wonder if CIA has tried this method to find Osama...

Norsk helsevesen, sett nedenfra

For å dokumentere at jeg var legitimt fraværende på fredag, sendte jeg dette bildet til jobben på MMS med meldingen "Her er utsikten fra puta mi i natt", ledsaget av en utfyllende SMS, hvor jeg kort redegjorde for foregående kvelds gryende mistanke om akutt blindtarmbetennelse hos en pjusk tiåring med smerter mellom navlen og hoftekammen på høyre side. Vakthavende lege stilte, uten å nøle, diagnosen "det kan være så mangt, men mulig akutt appendicitt", og sendte oss til Akershus universitetssykehus for overvåkning og eventuell kirurgi.

Et par timer senere sjekker far og datter inn på akuttmottaket. Etter nødvendig kontroll av vitale organer, tre blodprøver og en raus urinprøve (her klarer tiåringen å mobilisere et tappert og galgenhumoristisk glimt i øyet over fatterns morsomme kommentar om at det var jammen bra de ikke skulle ha gloseprøve også...), blir vi portert til kirurgisk avdeling for natten. Med kanyle i hånden og kveldsmaten i en pose med infusjonsvæske hengende over senga, pludrer vi litt om hvordan det må være å tilbringe julen på sykehus. Vi fniser litt over tanken på sykepleiere som stapper kalkunen inn gjennom kanylen. Begrepet stuffing får en helt ny mening.

Tilbake til MMS-bildet som skulle illustrere utsikten fra puta mi. Noen som ser hva det er? En kollega svarte pr. tekstmelding med spørsmål om jeg lå i ventilasjonsanlegget. Vel, så fullt var det ikke på sykehuset. Heller ikke er det et røntgenbilde av tiåringens blindtarm. Nei, det er rett og slett sengen til tiåringen, sett fra mitt rede for natten.

Rett under et åpent og iskaldt vindu, en skumgummimadrass på gulvet, presset ned mellom, og delvis under, senga på den ene siden, og en glovarm radiator på den andre. Mellom nattlige omsorgsoppgaver som infusjonsbærer på do og henting av kalde kluter, ligger jeg på gulvet og studerer travle Birckenstock-sandaler som løper til og fra mellom pasientene. Jeg tenker med respekt på alle profesjonelle og omsorgsfulle arbeidsmaur som gjør et sykehusbesøk så overkommelig som mulig.

Resten av natten blir jeg underholdt av en annen pasient som ligger og spyr noen senger bortenfor, mens han kjefter på faren som blir gretten fordi han mener sønnen maser. Hvilket han faktisk gjør. Mens han spyr.

Det er fredag kveld. Vi er hjemme. Blindtarmen også. Falsk alarm.

Men nå vet du det!

Jeg hadde knapt klikket publish på memeposten, før det formelig rant over med ideer for hva jeg kunne ha påstått om meg selv, spesielt av usannheter. Når man tenker seg om, er det utrolig hva man ikke har utrettet i livet. Vel, det får bli en annen gang.

Nå er sannhetens time kommet. Her er fasiten:

1. Esquil, love-storyen er ikke bløff. Flyttelasset bar vi mellom oss fra Kiellandsplass til Grünerløkka.

2. Daglig pendling med rulleskøyter og sykkel langs Ring 2 var i mange år min form for ekstremsport. Sannsynligvis farligere enn basehopp. Når jeg sier uten alvorlige uhell, mener jeg uten uhell som har medført ambulanse, rettsmedisinere, åstedsgranskere, identifiseringseksperter, gips eller varig mèn. Et par årlige skrubbsår har vært tradisjon, men...-

3. -selv da jeg faktisk meiet ned en bil på sykkelstien, kan ikke det karakteriseres som alvorlig for annet enn bilen.

4. Alliene, dette var en sjørøverhistorie, helt korrekt, gratulerer! Jeg seiler ofte og langt men, til nå, stort sett i fantasien. Med mulig unntak av detaljer som Biscaya, novemberstorm og navigasjonsproblemer, skulle jeg ønske at denne historien hadde vært sann.

5. Punktet om Norge Rundt i bil stemmer faktisk. Ihverfall nesten. (Iversen, vi var faktisk ikke innom Kristiansund!) Jeg fant frem et kart hvor jeg hadde merket opp reiseruta. Sørlandskysten- Vestlandet-Trøndelag-Lofoten-Finnmark-sørover gjennom Gudbrandsdalen (her oppdaget jeg at vi faktisk droppet Røros, Elverum og Kongsvinger, beklager!), indre Østland, begge -foldene og Telemark. Men altså fra Mandal i sør til Måløy i vest til Hammerfest i nord til Vardø i øst. Året var rundt 1990, bilen var et monster av en Chevy-van som slurpet bensin for 10 000 i uka, vi hadde sommerjobb som bokselgere og trålet landets gågater på jakt etter "kjøpetryner". Jeg mener å huske at vi tilbakela ca. 15 000 km den sommeren.

Men, Earlgrey, årsaken til at Kristiansund ble forbikjørt har jeg ikke noe godt svar på, men tror kanskje det hadde sammenheng med at det nærmet seg helg, og at reiseruta fra Molde til Trondheim ble kortet ned for å rekke utelivet i bartebyen. (Kristiansund er for øvrig en av to byer verdt å nevne i M&R. Den andre byen er ikke Molde.)

Takk for tilliten fra Røverdatter, som egentlig trodde på alle fem!

Det visste du ikke!

Etter en ufin takling i kommentarfeltet hos Alliene, ble jeg straffet hardt. Hun rett og slett tagget meg. Jeg tar det som en mann, og prøver å snike meg unna....-eller nei. Jeg hopper i det.

Her er fem ting du kanskje ikke visste om meg. Den ene visste jeg ikke engang selv, og er trolig ren, skjær og ondsinnet løgn:

1. For over 13 år siden ble jeg sjekket opp på byen av en sjarmerende dame. Etter to dager flyttet hun inn i leiligheten min på Grünerløkka. Etter noen uker skjønte jeg at hun hadde flyttet inn. Vi deler fortsatt seng og postkasse, og har to fantastiske barn.

2. Jeg har i mange år pendlet daglig til og fra jobb (til sammen 16 km), på in-lines om sommeren og sykkel om vinteren langs en av Oslos mest aggressivt trafikkerte veier (Ring 2), uten vær- og føreforbehold, og uten alvorlige uhell.

3. Jeg har, med in-lines på bena, kollidert med en bil. Skylden var utelukkende bilførerens, etter en plutselig og umotivert kryssing av sykkelstien. Rettferdigheten seiret: Jeg lagde bulk i bilen, og slapp selv unna med skrekken.

4. Jeg har krysset Biscayabukta i novemberstorm i en 45-fots seilbåt. GPS og kartplotter tok kvelden, og vi måtte navigere på gamlemåten med papirkart og kompass. Ved hjelp av godt sjømannskap og/eller flaks kunne vi, etter nesten tre døgn, ankre opp ved Brest i Bretagne, mange erfaringer rikere.

5. I løpet av seks hektiske sommeruker for en del år siden var jeg innom samtlige byer i Norge, bortsett fra Kristiansund. Reisen var i jobbsammenheng og ble gjort med bil.

Tror du på meg...?

Wii will rock you

"Tennis for two", konstruert i 1958 av fysikeren William Higinbotham regnes som verdens første dataspill.

Som sjef for instrumentdesign ved Brookhaven National Laboratory, et kjernefysisk forskningslaboratorium i New York, begynner William å bli lei av de tradisjonelle, søvndyssende laboratorieomvisningene for publikum.

Den kjederøykende og tykkbrillede fysikeren elsker flipperspill, og begynner å pønske ut hvordan han kan sprite opp omvisningene.

Higinbothams avdeling disponerer en analog datamaskin. Skjermen er et oscilloskop på hele fem tommer (sort pil på bildet). Datamaskinen er en kløpper på kryptografi og plotting av prosjektilbaner. Sammen med teknikeren Robert V. Dvorak går han løs på datamaskinen for en ekstrem makeover.

Klikk her for video av spillet

Ved hjelp av kontrollenhetene, som består av en knapp og en skruknott, kan man justere vinkelen på ballbanen og slå ballen over nettet. Ballbanen påvirkes også av gravitasjon, vindstyrke og spretten i ballen.

Tennis for two blir en gedigen suksess på laboratoriets omvisninger. Publikum står timevis i kø, og glemmer tid og sted. Versjon 2 kommer året etter, med mulighet til tennismatch både på Månen med lav gravitasjon, og på Jupiter med høy gravitasjon.

Hadde Higinbotham skjønt det kommersielle potensialet til oppfinnelsen, ville det nok blitt sendt en aldri så liten patentsøknad. Higinbotham døde i november 1995, 84 år gammel.

I den motsatte enden av dataspillteknologi finner vi Nintendo Wii, fjorårets slager på TV-spillfronten. Ved hjelp av sensorer som festes på kroppen, er det kroppens bevegelser som styrer det som utspiller seg på skjermen, fra gunfight til tennis. Muligheten er stor for at du må tøye ut og dusje etter en runde foran skjermen.

Argumentet om at TV-spill er passifiserende har mistet sin kraft.

Tiden er inne for å flytte TV-skjermen fra stua til trimrommet.

(Foto: Brookhaven National Laboratory)