Moderne husmor

Det er ikke det at jeg ønsker meg tilbake til en tid da kvinnelige livsledsagere ble levert fiks ferdig med husmorskole og generasjoners nedarvede kjerringråd og oppskrifter.

Vel, jeg kunne nok vent meg til en tilværelse der dagens hjemlige trivialiteter var tatt hånd om i god til før jeg entret hjemmets lune arne, tøfler, snadde, godstol og en smilende og lystig liten lerkefugl.

Men slik er det ikke lenger. Heldigvis. Tross alt.

Likevel hender det at menn vil være menn og kvinner vil være kvinner, i tradisjonell forstand. Når menn ikke lenger er handy-men og kvinner ikke lenger husmødre, fører det stadig til episoder som ville fått våre forfedre og -mødre til å riste forferdet på sine hhv. bryl- og skautdekkede hoder.

Året er 1999. Det er dagen før lillejulaften og freden begynner å senke seg. I den grad fred kan senke seg i et hus med en relativt gravid kvinne, høy (og lav) på hormoner. Ikke vet jeg hva hormonene driver med. Det jeg vet er at det de gjør i en gravid kvinne, det gjør de med en uforutsigbar intensitet som langt overgår omgivelsenes evne til å holde følge.

Det er sent og vi er i ferd med å sovne, da hun plutselig og tilsynelatende umotivert spretter (i den grad en gravid kvinne kan sprette) opp av sengen og lukker døren etter seg. Mens jeg ennå er halvveis i søvne, hører jeg romstering og nynning av julesanger fra kjøkkenet.

Jeg våkner tidlig. På puten ved siden av soves det dypt. Jeg tusler ut på kjøkkenet. Der blir jeg stående midt på gulvet og måpe.

På kjøkkenbenken troner et fantastisk pepperkakehus. Ikke nødvendigvis fantastisk flott eller elegant eller vinkelrett.

Bare fantastisk.

Tanken på at hun, spontant og i hemmelighet, har arbeidet med dette til langt på natt er absurd. På en fin måte. Jeg smiler og sender en varm tanke i retning sovelydene fra rommet ved siden av.

Så oppdager jeg den åpne verktøykassa på kjøkkenbordet. Har hun kastet seg over forefallende vedlikehold mens pepperkakehuset stekte i ovnen? Av en eller annen grunn ville jeg ikke blitt veldig overrasket.

Men ingen spor verken etter nylig utført snekkerarbeid eller nye farger på veggene.

Jeg flytter forsiktig på pepperkakehuset for å sette på kaffen. Stusser litt over den lyse, ubestemmelige fargen som enkelte steder har presset seg ut i veggskjøtene. Det ligner ikke på melisglasur og er definitivt ikke smeltet sukker.

Bak pepperkakehuset ligger limpistolen fra verktøykassa.
--------------------------
Kjære leser, ha en en riktig god jul!

Kaoskontroll

Allienes meritter på marsipanfronten ga inspirasjon til å fortelle om en ganske lik situasjon, omtrent på samme tid, men i det Rambukkske hjem.

Årets julekalender inneholder ikke sjokolade eller plastleker. Ikke engang luker er det i den.

Nei, årets julekalender er intet mindre enn en tovet katt. Rett og slett. Denne julekatten er utstyrt med en slags lomme.
Hver morgen inspiseres lommen av to pysjamastøflende barn. Opp fra lommen drar de en lapp. På lappen står det f.eks. "Bake pepperkaker", "Gå på kino", "I dag får dere lage middag", "Fotmassasje" eller andre ting som er ment som beskjedne høydepunkt i en lang adventstid.

Forrige lørdag var dagen for å "Lage marsipan". Ikke som i "Farge og forme ferdigkjøpt marsipan", men som i "Lage marsipan".

Far hadde for anledningen trukket lappen "Handle brød, melk og juletre, samt henge opp lys i granbusken i hagen".

Mye bra kan sies om min kjære. Faktisk veldig mye. Blant alle hennes flotte egenskaper er imidlertid ikke evnen/viljen til å følge oppskrifter til punkt og prikke, eller lytte til råd som medfører ekstra tidsbruk.

Mens jeg pakker sammen returplast/-papir/-glass og panteflasker, registrerer jeg at damene beslutter å droppe skolding av mandlene. Jeg tenker i mitt stille sinn at "her skal det virkelig lages konditorfagets svar på dansk rugbrød". Akkompagnert av entusiastisk kvitring fra kjøkkenet, forlater jeg klokelig åstedet.

-Lykkelig uvitende om episoden av kreativ, utagerende og fnisende improvisering som utspiller seg når den gode, gamle mandelkverna med sveiv viser seg å være sunket i jorden.

Jeg skjønner tegninga når jeg kommer hjem og finner opptil flere bataljoner med sjokoladepyntede figurer i mørk, grov mørtelmasse, og min kjære med et hektisk smil om munnen, i det hun febrilsk forsøker å vaske den elektiske kaffekverna med vann og Zalo.

Smaken? Annerledes, men absolutt ikke vond. Særlig om man prøver å ikke tenke på marsipan.

Konsistensen? Ikke akkurat espressomalt.

Vampus uten sandaler

-ville vært den optimale overskriften for å få mange lesere. Det skjønner jeg nå.

Gårsdagens innlegg, i kombinasjon med en tekstlink hos Vampus, bragte statcounteren til nye høyder. Og det for et innlegg som strengt tatt ikke var annet enn en ubetydelig, fjasete morsomhet, snekret sammen med venstre hånd på tre minutter.

Det samme skjedde med Er du urban? og Nye pupper til advent?. Dette er overskrifter i beste tabloide Dagblad-stil. Effekten var tilsiktet og ikke overraskende.

Innlegg som Slipsdag, Diskresjon er oppskrytt og Open letter to all brits trakk også mange lesere, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor.

Mekanismene som ligger bak søkemotorenes prioriteringer er konkrete og forholdsvis begripelige. Mekanismene som ligger bak dine, kjære lesers, prioriteringer og valg på klikkefronten er langt mer subtile.

Jeg tipper de fleste blogger har en grunnstamme av lesere, en hard, trofast kjerne. Disse klikker seg innom jevnlig, uavhengig av overskriftene. Størrelsen på denne grunnstammen varierer selvfølgelig.

Om det ikke nødvendigvis er definert som et konkret mål, tror jeg de fleste setter pris på flest mulig lesere og en økende "grunnstamme". I motsatt fall kunne man jo like gjerne skrevet for nattbordskuffen.

Det finnes bloggere som sier de ikke bryr seg om hvor mange som er innom, eller om noen er innom i det hele tatt.

-Hallo...!

Ha meg unnskyldt, men om du publiserer på World Wide Web, fullstendig likegyldig til om noen legger merke til deg, har du enten misforstått konseptet "internet", eller du koketterer big time!

Jeg innrømmer det: Som blogger ønsker jeg flest mulig lesere, men mest av alt lesere som kommer tilbake.

Det betyr ikke at jeg er villig til å ty til overskriftshoreri for å trekke lesere til en tynn tekst. (Til en god tekst, derimot...)

I så fall burde overskriften på dette innlegget være "Vampus uten sandaler, men med pupper".

Vampus i sandaler

Møt Crassus Vampus, den grådige og onde guvernøren av Korsika, med en tilbøyelighet til å utarme sitt folk gjennom voldsomme skatter.

Navnet har sine røtter i det serbiske vampir, som betyr blodsugende gjenganger. 

(Crassus Vampus utøver sin makt i Asterix-universet, og enhver likhet med virkelige personer er naturligvis tilfeldig)

Biltullsynet

Familien Rambukk har de siste årene opparbeidet en viss blaserthet i forhold til begrepet "romslig bil". Vi har putret rundt i en hvit kassebil ("Fiskebilen"), med fem gode seter, solide takbøyler og en hel sportsbod bak. Sykler, ski, optimistjolle, bjørkeved. You name it, alt får plass!

Den ikke helt uventede dødsdommen faller ved høstens EU-kontroll. Farlig rust, brukket fjærblad, anslåtte reparasjonskostnader på minst ti ganger bilens verdi. Ok, ut på bilshopping.

Mitt entusiastiske forslag om en Land Rover Defender ("..fantastisk morsom å kjøre off-road med..") faller til jorden som en død spurv ("..jeg har utfordringer nok med å holde meg on-road, dessuten er traktor mest praktisk for bønder..").

Ideen om en kjapp, liten Golf blir også forkastet. Konemor, som tross alt er den som bruker bilen mest og dermed har dobbel-stemme, insisterer på en ny kassebil.

Valget faller på en pent brukt Toyota HiClass, 10-seter minibuss. Jeg er den eneste i familien med minibuss-sertifikat, så en nedregistrering er påkrevet.

Etter å ha fjernet det ene setet, ringer jeg Biltilsynet: "Bare stikk innom, så får du en drop-in time".

Det er mandag, og jeg ofrer lunsjen for å svippe innom Biltilsynet på Økern. Der får jeg beskjed om å komme tilbake dagen etter. Jeg blir rådet til å stille meg i kø senest klokka sju.

Tirsdag, klokka er 06.30. Jeg er første bil i køen. Klokka 08.30 åpnes dørene og jeg blir den heldige vinneren av en time klokka 12.00 samme dag (-ikke akkurat helt "drop-in", kanskje..).

Etter noen timer på jobb, bærer det tilbake. Jeg blir vinket inn i en svær kontrollhall. Setene skal telles. To mann blir satt på jobben for å forsikre seg om at bilen ikke inneholder mer enn ni seter. Det tar (faktisk) litt tid, men uansett hvordan det letes og telles, finner de ikke flere enn ni seter.

Jeg blir kommandert inn i ekspedisjonen for å betale. Jeg betaler, får en kvittering og blir kommandert tilbake til kontrollhallen for å få stempel på kvitteringen. Tilbake i kontrollhallen står sete-tellerne klare med stemplet. Det stemples omhyggelig, jeg får tilbake kvitteringen og ny beskjed om å returnere til ekspedisjonen. Midlertidig vognkort skal utstedes. Men først må damen som utsteder midlertidige vognkort jobbe seg gjennom en formidabel bunke med andre saker. Bak skranken, ved siden av damen som utsteder midlertidige vognkort, sitter to av hennes kolleger. De utsteder på ingen måte midlertidige vognkort. De sitter godt tilbakelent og pludrer om løst og fast. Etter en drøy halvtime opphører plutselig tastingen fra damen som utsteder midlertidige vognkort. Hun ser spørrende opp på meg: "Er det midlertidig vognkort du venter på?" Jeg svarer bekreftende. "Gi meg papirene, så skal jeg ordne det for deg".

I det jeg, fem minutter senere, svinger ut av kontrollhallen, sveiper jeg blikket over bilene på parkeringsplassen.

Der, i en stasjonsvogn, halvt sitter, halvt ligger sjefen for Biltilsynet med øynene lukket. Ut av vinduet strømmer tonene av "All by my self" med Celine Dion.

Blåmandag

Ordene er satt sammen av Karina Ullensvang. Røverhistorien finner du ved lett scroll nedover, eller ved å klikke her.

Poetisk kriminalitet

Som en vanligvis lovlydig borger, føler jeg at jeg nå har beveget meg farlig nær grensen mellom streit og litt gær'n (fra den streite siden).

T-banen på vei til jobb: Rushtid, ståplass og mange vitner. Blikket faller på dette diktet. Det er skrevet av Janne Nygård, 17 år.

Gjennom prosjektet "Mellom linjene" har Oslo Sporveier lånt ut reklameplass. Her henger det dikt skrevet av unge talenter. Med i prosjektet er også Foreningen !les og Dagbladet.

Jeg lar meg fascinere av leken med ord og språklige virkemidler. Dette er bra!

I det jeg står ved døra, klar til å følge strømmen ut av vogna, registrerer jeg med skrekkblandet skrekk at armen min plutselig strekker seg mot plakaten, døra går opp, hånden tar tak og hekter plakaten av.

Med en plakat i A3-format under armen, kjenner jeg de måpende blikkene som følger meg over perrongen. Jeg går med bestemte og nonsjalante skritt, mens jeg diskret forsøker å rulle plakaten sammen.

I sikkerhet på kontoret ruller jeg den ut, og oppdager at det er et flott dikt på den andre siden også, skrevet av Karina Ullensvang, 20 år.

Nå kjenner jeg ikke strafferammen for lyrikk-tyveri. Jeg håper poetene tar stuntet som et uforbeholdent kompliment.

Hvilepulsen er fortsatt høy.

Nye pupper til advent?

Eller hva med smalere nese til nyttårsfesten eller en rynkefri romjul?

Kanskje bare lang maske og skjegget i postkassa til evig tid...

Talentspeideren ringte aldri

Den norske fotballserien 2006 er historie.

Aalesund er i Tippeligaen. Molde er ettertrykkelig plassert i 1. divisjon.

Vinteren kan komme.





Foto: Knut Skarland

Rambukks forhold til fotball var lenge preget av et ikke ubetydelig sprik mellom drøm og virkelighet. Onde tunger vil kanskje hevde at akkurat det er en forutsetning for å kunne være Aafk-supporter.

Som femåring ble jeg, sammen med noen jevnaldrende, utfordret av de store gutta til straffekonk. Vi skulle spille om penger. Store penger. Eventuelt juling om det skulle passe bedre. Om det var mot, konkurranseinstinkt, mangel på gangsyn eller manglende begrep om penger, er usikkert. Sikkert var det ihvertfall at jeg var den eneste som trådte frem, klar for å innkassere gevinsten. Jeg sliter fortsatt med en milliardgjeld etter denne duellen på løkka.

I tredje klasse ble jeg tatt ut til å spille mot A-klassen etter skoletid. Å gå rett inn på laget uten prøvespill blir ofte oppfattet som en udiskutabel anerkjennelse av fotballfaglig kredibilitet og talent. Såpass skjønte jeg. (På det tidspunkt lykkelig uvitende om at jeg i virkeligheten var en akutt nødløsning på grunn av sykdom)

Denne gode følelsen av tøff selvtillit toppet seg da den første pasningen kom, og jeg dempet ballen elegant med venstrefoten. Etter et øyeblikks overraskelse over det vellykkede mottaket, klarte jeg å drible og finte meg forbi to motspillere, dytte ballen i skuddposisjon og plante kula rett i nettet. Jeg strakte armene i været og tok imot jubelen med et triumferende smil. Den gode følelsen av tøff selvtillit forsvant da det gikk opp for meg at jubelen kom fra laget til A-klassen, og at keeperen jeg nettopp hadde psyka ut, var min egen.

Mine beste kamerater spilte fotball. Det var derfor en selvfølge for meg å troppe opp på fotballtrening uke etter uke, år etter år. Når treneren ropte til de andre fra sidelinjen, så var det forholdsvis begripelige beskjeder som "skyt!", "fremover!", "bra!" og "tilbake!". Til meg skreik han helst "spre deg!", "neei!" eller "ikke dit!".

Jeg etablerte meg etterhvert som en habil innbytter. Habil i betydningen "aldri byttet inn".

Da jeg, før en treningskamp, fikk stukket et flagg i hånda med beskjed om å være linjedommer, skjønte jeg endelig at utsiktene til spilletid var små.

Fotballskoene havnet på hylla.

Hvis det er noe som heter teoretisk fotballtalent, så har jeg det. Flink til å løpe. Ekstremt god uten ball.

Heroes from the past - Koinonia

Abraham Laboriel on bass, Alex Acuna on drums/percussion, Bill Maxwell on drums, Hadley Hockensmith on guitar, Justo Almario on woodwinds and Harlan Rogers on keyboards.

Each one of these fabulous guys are world class artists and studio musicians for some of the the biggest names in the music world.

Together they were the super-group Koinonia. What a band!

Turn up the volume and just dive in to this funky landscape of jazzrock, performed from the heart!

I´ve watched them live several times, and believe me, these guys really knew how to share the joy of music!

Hva er galt med sivilisasjonen?

En tilstand av dyp bloggdvale avbrytes brutalt, i det Amos Keppler kyler en stafettpinne rett i bakhodet på meg.

Amos´ utfordring er ikke akkurat av det upretensiøse slaget:

Rambukk har fått i oppgave å skrive om hva som er galt med sivilisasjonen. Ikke bagatellene som sykehuskø, arbeidsløshet og matforgiftning, men hva som er fundamentalt galt, hva som bør få oss til å snu ryggen til den og vende tilbake til naturen.

Intet mindre.

Selveste Løsningen.

Den eksistensielle Fasit.

Bloggposten som oppnådde kultstatus.

Eller forsøket som falt patetisk til jorden med et plask.

Vi får se...

Først: Amos forutsetter at noe er galt med sivilisasjonen. Greit. Vi er enige i premisset.

Så: Det er neppe grunnlag for å anta at Amos Kepplers og Rambukks sivilisasjonskritikk og virkemidler på noen måte er sammenfallende. Greit igjen. Konsensus er ikke noe mål i seg selv.

Men: Rambukk kjøper ikke uten videre premisset om at vi bør snu ryggen til det som ikke fungerer.

For all del, finn deg gjerne en lettstelt hule på Hardangervidda om du føler at borgerrollen krever for mye av deg. Det blir for struts for meg.

Sivilisasjon oppstår når mennesker møtes og forsøker å finne løsninger på utfordringer som oppstår når mennesker møtes (Rambukk, 2006...hm).

Verden består av uhorvelig mange mennesker. Det finnes ikke lettstelte huler nok til alle. Verken på Hardangervidda eller andre steder. Sivilisasjon er uunngåelig.

Det finnes alternativer til sivilisasjonen slik vi kjenner den, men det finnes ikke alternativer til sivilisasjon. Med mindre målet er en usolidarisk og nådeløs "survival of the fittest"-tilværelse.

Nå kunne jeg selvfølgelig, for historiens skyld, skrive meg inn i en halsbrekkende sivilisasjonsflukt med første bane til Frognerseteren, nevekamp med elg på Kikut og barkebrød på Kjerkeberget. Jeg gjør ikke det.

Istedenfor tenker jeg litt på hva jeg kan gjøre for å forbedre sivilisasjonen.

Ikke hva George W. Bush eller Jonas Gahr Støre eller Kim Jong Il eller Angela Merkel eller Bono eller Steinar Lem kan gjøre, men hva jeg kan gjøre. For å forbedre litt.

Jeg tror ikke på noe Utopia, bestående av generøse, tolerante, forsonlige og barmhjertige altruister. Verden har aldri vært, er ikke, og vil aldri bli sånn.

Verden har alltid vært, er, og vil alltid være befolket av grådige, intolerante, uforsonlige og ubarmhjertige egoister.

Det er det vi har å jobbe med.

Jeg skriver gjerne om verdens urettferdighet, fattigdom, AIDS, hullet i ozonlaget, korrupsjon, maktmisbruk, kollektiv handlingslammelse og u-landsgjeld.

-Men ikke nå.

I stedet vil jeg fortelle en liten historie.

Du syns kanskje den er naiv. Eller sjarmerende. Eller banal. Eller irrelevant.

Du om det.

Jeg syns den er viktig. Her er den:

En far og hans lille datter rusler langs stranden. Det er lavvann, og stranden er overstrødd med muslinger som havet har etterlatt seg.

Jenta tar opp en musling, ser på den og tenker seg om. Så kaster hun den ut i sjøen. Hun tar opp en til, og enda en. Muslingene flyr gjennom lufta og lander på dypt vann, en etter en.

Faren ser på datteren og spør: -Hvorfor gjør du det?

-Jo, fordi muslingene dør hvis de ikke kommer tilbake til havet.

-Men det er jo tusenvis av muslinger som blir skylt i land hele tiden, det er meningsløst å prøve å redde dem!

Datteren ser på faren, holder opp en musling og sier: -For denne er det ikke meningsløst.

----------

Stafettpinnen går videre til Knut Albert, med følgende oppdrag:

Du er ute på en trans-galaktisk langweekend. Mens du suser langs Melkeveien, oppdager du ved en tilfeldighet planeten Tellus. Du bestemmer deg for å bosette deg her. Hvor på planeten velger du å lande, og hvorfor?

Rambukk letter på trykket

Rambukks "code of conduct" har til nå reflektert en viss aversjon mot blogg-memer. Vel kan de være både lesverdige og tankevekkende. Du kommer likevel ikke unna at de, berettiget eller ikke, signaliserer skrivesperre, bloggtørke, kreativ tomgang, garasjesalg og fnisete skoledagbok.

Vel, sannheten er at den prinsipielle, rakryggede og ufravikelige motstanden mot blogg-memer stikker omtrent like dypt som sårheten over ikke å ha blitt tagget. Før nå.

Alliene har utfordret meg:

Jeg skal avsløre ti forskjellige ting jeg gjerne skulle sagt eller burde/kunne si til ti forskjellige personer, men som av ulike årsaker har forblitt eller forblir usagt.

Mennesker som kjenner meg trekker gjerne frem "diplomatiske evner", når jeg skal beskrives. Så, med fare for full diplomatisk krise, her kommer Rambukks verbale klasebombe:

1. Brutale sannhet: Slapp av, det er bare livet!

2. Brutale sannhet: Joda, du er flink, men det er hakket mer sjarmerende når andre enn deg forteller det.

3. Brutale sannhet: Løft blikket fra formalitetene, og kjenn etter selv! Det er forskjell på formell korrekthet og rett.

4. Brutale sannhet: Ikke glem hvor du var før du kom dit du er!

5. Brutale sannhet: Du er faktisk nydelig når du glemmer å være usikker!

6. Brutale sannhet: Du har mistet all troverdighet!

7. Brutale sannhet: Det er nå barna dine er barn. Du kommer til å angre på at du tuller bort de få årene du har dem til låns, bare for å dyrke ditt eget ego!

8. Brutale sannhet: Hvem er det du prøver å imponere? Kan du ikke bare være deg selv?

9. Brutale sannhet: Er ikke livet for kort til å bruke energi på gammelt grums?

10. Brutale sannhet: Det er ikke nødvendig å gå i forsvar når det ikke foreligger noe angrep!


Jeg kaster hansken, og utfordrer Marion, Morten Drægni og Vampus.

Jumping-sad, whisper-hysterical

Har du noengang opplevd følelsen av ekstremt utagerende paralyse? Følelsen av å sitte naglet bom fast samtidig som kroppen begynner å finne sitt eget bevegelsesmønster? At du sitter der med den moderate og harmoniske hjernen din og vantro bevitner lemmenes opprør mot "sitte-pent-med-avisen-og- kaffen-på-sjubåten-konvensjonen"? At du må sette fra deg kaffen for å frigjøre høyre tommel som tungt pumper en suggererende bass mot låret mens fingrene på venstre hånd lekent turnerer rytmene? At en symbiose av vektløs vokal, gitar og drømmesynth fremkaller et salig smil og hodebevegelser som sist ble observert i Slottsparken på 70-tallet?

Nei, jeg har ikke røyka bestefars gamle sokker.

Lytt på Felix, så skjønner du hva jeg mener. Klikk deg inn her, så skjønner du mer. Eller her. Eller her. Eventuelt her.

Jeg har skrevet om Maika tidligere. Den hyppigste, og mest beskrivende kommentaren fra folk jeg har introdusert Maika for er "jøss!"

En av dem som skrev kommentar til innlegget sier: Dette er et band verdt å merke seg! Kvalitetstung musikk med tekninsk sterk instrumental (deilig i en tid med overdoser av manipulert techno-jalla!), rytmer med dynamisk driv og overraskende vendinger, og helt unik vokal! Spill samme sangen 50 ganger og opplev at denne sprell levende musikken ligger lag på lag og gir deg stadig nye opplevelsesdimensjoner. Dette er bandet sitt som i hvert fall jeg skal heie på!

Jeg lot en lydfrik av en kompis høre på en av låtene. Han ble sittende med hodetelefonene på og øynene lukket gjennom alle sporene.

Fredag, 8. september spiller Maika på intime og stemningsfulle Hellviktangen, en kjapp fergetur fra Aker Brygge. Nesoddinger og stadig flere Oslo-folk har for lengst oppdaget dette fantastiske konsertstedet. Maika på hjemmebane!

De som ikke klarer å vente så lenge, kan oppleve Maika på John Dee allerede 31. august. Her skal de varme opp for svenske The Sounds, som er på verdensturnè.

Snart jul

Tidenes sommerferie har vært lang, varm, off-line (med unntak av nøktern WAP-surfing), og helt fri for lange flyreiser, tettpakkede strender, kosmopolitisk gatetraving, høye utgifter og ditto pes.

Til gjengjeld har ferien vært preget av tid. God tid. Og frihet.

Ikke monoton ventetid, men tid til å være sammen, tid og frihet til å være spontan. Tid til å kjøre over Valdresflya istedenfor gjennom Gudbrandsdalen, selv om det tar flere timer lengre (ikke et vondt ord om Gudbrandsdalen, men strekningen Oslo-Dombås vil aldri bli annet enn en effektiv transportetappe). Tid til å oppdage at gammelt vennskap kan være særdeles korrosjonsbestandig. Tid til å gå i fjellet og oppdage at selv seksåringen klarer tunge sunnmørsfjell, så lenge hun får bestemme tempoet selv. Tid til både klatring og padling med barna på en og samme dag. Tid til å la seksåringen bli fortrolig med å klatre høyt, slippe taket og la tau og sele gjøre jobben. Tid til å bevitne niåringens utrettelige repetisjon av sin egen, uortodokse variant av eskimorulle med kajakk (kantre, sparke seg ut og svømme under kajakken).

Tid til å lage god hyttefrokost, og å holde på til avisene er lest og dagens planer er lagt. Tid til å ikke legge noen planer i det hele tatt. Tid til å dorge etter akkurat nok makrell til en sen middag ved grillen. Tid til å bade selv om klokka nærmer seg midnatt. Tid til en spontan harrytur til Strømstad uten annet formål enn å rusle langs bryggene og spise Budapest-tårta på en benk. Frihet til å suse forbi Nordby uten snev av dårlig samvittighet for ikke å fylle bilen med billig ost og klissete kyllingvinger.

Snapshot fra en strand ved en hytte i Østfold:

Niåringen, en fetter og en kusine legger ut fra land på en "rumperister" (diameter 1 m) i sterk fralandsvind. I friskt driv med kurs mot Færder og Skagerak stopper ferden brått i et skjær omtrent 200 meter fra stranden. Columbus, da Gama og Polo går i land, sikrer fartøyet med en "tung stein" (ca. 1 kg), og begynner å utforske skjæret. Mens barna er opptatt med arkeologiske utgravinger på den andre siden, tar et vindkast tak under rumperisteren og slenger den kast i kast utover fjorden. Fra land ser vi at de skipbrudne har oppdaget katastrofen og løper mot fortøyningsstedet. I noen spennende sekunder venter vi spent på hvordan de skal velge å angripe situasjonen, og håper de har dømmekraft nok til ikke å stupe uti for å ta opp jakten. Så snur de seg mot land og veiver med armene mens de frydefullt skrekkslagne roper på hjelp. Det vil si, vinden sluker ropene, men vi "kjenner våre pappenheimere", og vet at det ropes. Etter en kald og kjapp redningsaksjon, er barna eskortert trygt til fastlandet. Eventyret avsluttes i høye bølger med en vellykket båtjakt på en flyvende rumperister.

Snapshot fra Hard Rock Cafè Gøteborg:

Rambukk sammen med seks spreke damer: Kjære konemor, to døtre, svigerinne, svigerinnens kvinnelige samboer/kjæreste og svigerinnens kvinnelige samboer/kjærestes datter.

Alle som har vært på en Hard Rock Cafè vet at servitrisene ikke akkurat går i bunad. Min kjære kommenterer skjørtelengden og mener at her har de virkelig kuttet kostnader. Morsom aha-opplevelse når mitt (sikkert moralsk haltende) forsvar av skjørtelengden (..jeg syns skjørtelengen er fin, jeg..) varmt og energisk bifalles av selskapets kvinnelige kjærestepar!

Snapshot fra London:

I det ferien går inn i sin avsluttende fase, meldes det at Harrods har åpnet årets juleutstilling.

Klukkesundag

Klukk, sa den gamle ferja
ved brygga i solgangsvind.
Klukk, sa den vesle båra
vennleg mot ferja inn.
Klukk, klukk sa to jenter på tofta
sæle av kjærleik og sorg.
Klukk, klukk sa dertil to høner
som kom frå byen i korg.
Klukk, sa det i ein koffert
som stille vart lempa om bord.

Så var det tida for avgang
og farkosten gleid utpå fjord.
Jentene smilte milde
og ferja huska så smått.
Det var ein slik klukkesundag
då verda hadde det godt

(Tarjei Vesaas)

Et innlegg hos Marion fikk meg til å børste støv av dette diktet.

Drømmedame

Tirsdag ettermiddag. På vei hjem med Nesoddbåten. Ser ut over fjorden og prøver å holde meg våken. Klokka er kvart på fem. Telefonen ringer. På displayet står det "Hjem".

-Hei hei!

-Hvor er du nå?

-Sitter på båten.

-Kan du skynde deg hjem?

Jeg trekker pusten og bruker et mikrosekund til å skanne alle mulige scenarioer som skulle gjøre det presserende for meg å infinne meg ASAP. (Sykdom eller skade, en avtale jeg har glemt, noe som må repareres, datatrøbbel, bulka bilen, innbrudd, torpedo på trappa, nødvendig tur til IKEA, sliten kone?)

-Det er åttendedelsfinale, Brasil - Ghana om et kvarter! Vi tar middag og øl i sofaen, høres det greit ut?

-Eh...vil du se fotball, frivillig?!

-Klart, jeg kommer og henter deg på brygga!

Noen dager bare rocker.

WTO, perler og kumøkk

Innen 30. juni skal regjeringene i rundt 50 av WTOs medlemsland, deriblant Norge, forhandle seg frem til en landbruks- og handelspolitisk avtale vedrørende kutt i, og harmonisering av tollvern, internstøtte og eksportstøtte.

Sterke krefter ønsker at forhandlingene skal bryte sammen. De føler seg truet. De vet at en fremforhandlet avtale vil medføre konkurranse både på pris og kvalitet.

Andre mener at WTO er nøkkelen, eller ihvertfall et utgangspunkt, for en fri verdenshandel hvor også utviklingslandene skal kunne inkluderes i den globale økonomiske veksten.

Ordførere fra mer enn halvparten av norske kommuner har skrevet under på et opprop mot forslaget til WTO-avtale.

En av initiativtagerne, Arnfinn Nergård (Sp) hevder, i dagens Dagsavisen, at norsk landbruk har felles interesser med landbruket i utviklingslandene i kampen mot matvareindustrien i store, rike land.

Han sier ingenting om de himmelstormende forskjellene i subsidie- og beskyttelsesnivå, mulighetene for innenlandsk avsetning, og mange utviklingslands egne ønsker om å kunne vinne innpass i vestlige butikkhyller på rettferdige vilkår.

Så kommer uttalelsen som ikke behøver noen kommentar. Bare stille undring over evnen til å finne perler i kumøkk:

"Det handler også om matvaresikkerhet. Det er et sunnhetstegn for norsk landbruk at vi fant e.coli-sauen. Det hadde vært mye vanskeligere med importert kjøtt."

Menn og dameundertøy

Oppdrag til Rambukk: Innkjøp av bh til sin kjære.

Piece of cake.

Tappert og målbevisst entrer jeg undertøysavdelingen på Steen & Strøm. Etter over en halv times smyging mellom hyllene, vurdering og leting, må jeg kapitulere (øvrige kunder og betjening har trolig allerede stemplet meg som tvilsom undertøysfetisjist).

Jeg oppsøker en ekspeditrise som ser hyggelig ut.

-Jeg ser etter en fin bh. Ikke til meg selv altså..!

-Hvilken type tenkte du på?

-Eh, nei det måtte være en sånn to-pupps med reimer og seletøy og hele pakka...-lett å få opp, glipper det ut av meg.. (hevede øyebryn)

Jeg geleides mot noen som skal være eksepsjonelt gode og behagelige (dog til en eksepsjonelt ubehagelig pris).

De ser flotte ut, hvite og feminine (-og av den typen som formelig ber om å bli hektet av, om du skjønner...)

Fornøyd fisker jeg opp bankkortet og gjør meg klar til å avslutte handelen.

-Du, jeg må vite hvilken størrelse du skal ha.

Størrelsen, ja, selvfølgelig. Det er ikke urimelig at de leveres i ulike størrelser. Akkurat som det som skal inni dem.

Hm, farlig farvann, tenker jeg. Her finnes ingen feilmargin eller tabbekvote. Jeg kan ikke ringe for å spørre, dette skal jeg klare selv. Jeg har ikke tid til å dra hjem for å sniktitte i klesskapet. Dette må avgjøres her. Og nå.

-Omtrent så store.

Jeg plasserer hendene i skålform foran brystkassa i et forsøk på å illustrere. (Innser at jeg ser ut som en 17-åring i en hverdagslig muggekonversasjon med kompiser). Gestikuleringen illustrerer lidenskapelig fiksjon mer enn virkelighet, viser det seg. Ekspeditrisen sukker vennlig , men overbærende.

Et øyeblikks innskytelse gir meg en ny ide. Genialt! Jeg kan bare peke ut de puppene i butikken som ligner mest.

Heldigvis innhentes jeg av anstendighetens festbrems, og dropper tanken, før det er for sent.

-Det er vanskelig uten å se dem på. Er det mulig å bruke utstillingsdukker?

Ekspeditrisen ser tvilende på meg, men innser kanskje at her må noe gjøres for å slippe å ha meg hengende rundt lenger. Hun ønsker nok å gjeninnta rollen som diskret og hjelpsom ekspeditrise i fin undertøysbutikk.

Hun sender meg et ok-nå-skal-vi-være-skikkelig-gærne-smil, stripper fire forskjellige utstillings-torsoer og plasserer dem i stram givakt ved siden av hverandre på disken. Vi har gaflet oss inn på fire størrelser i omtrent riktig format. Ekspeditrisen monterer varene. Jeg står litt på avstand som en eneste stor Miss Norway-jury.

De andre kundene i butikken har sluttet å titte diskret, og står nå rundt og glaner åpenlyst.

-Nummer to fra venstre. Det er henne!

Utstillingsdukkene lempes ned fra disken, jeg drar kortet og ekspeditrisen sukker lettet.

Piece of cake.

Spiders are lousy swimmers

Rushing home from a busy day at work. A lump of stress in my chest.

Simultanious-capasity-challenge: Eating dinner while remote controlling nine year old sailing princess packing drysuit, lifejacket, gloves, towel, extra clothes and other gear. Off to dinghy training.

Rigging the Optimist, checking sail, airbags, block, boom lift and kicker. Helping sailing princess force her head through the tiny hole in the neck seal (makes a child birth look easy and painless).

Daddy is lucky-guy today: Following the sailors with go-cartish RIB. Adrenalin. Lots of wind and salty seawater in my face, racing, surfing and jumping the waves (and looking after the sailing kids, of course...).

Suddenly, an unexpected jibe forces sailing princess in to a total capsize. Dad speeding over to give comfort and advice for the turning-drill. Daughter swimming around, obviously looking for something in the water. Comfort not needed.

With fascination, she had been following the movements of a misplaced spider wandering around on one of the airbags. This had led to a moment´s lack of concentration, resulting in the jibe and capsize. In the water, she had noticed the continuous presence of the sailing spider, now on top of the turned hull. In a glimpse of scientific curiosity she had, with her fingers, ejected the spider off the boat and into the sea, gathering empirical data regarding a spider´s ability to swim.

Conclusion: Spiders are lousy swimmers.

She rights the boat and continues sailing.

Afterwards: Waffles, coffee, chatting and laughing while the sun sets.

Working day-feeling of stress completely vanished.

On top

Some days are "Yuppie-days".

What is a "Yuppie-day"?

A "Yuppie-day" would be just like another working-day, with working-tasks, had it not been for the additional elements of formality, i.e. dark suit, white shirt, tie, black socks without holes, tidy manicure, water-combed hair, briefcase, polished shoes, polished smile and maybe a plane ticket.

In other words: Executive look. Sharp dressed. Cool. Important. Man of the world.

The morning turns out to be a bit more busy than normal.

Daddy needs to shave (no rough "dirty-look" today), button the shirt (carefully ironed the previous night) and windsor the tie in front of the mirror. Un-windsor it and unbutton the shirt after an enthusiastic bear-hug from a raspberryjam-sticky, affectionate five-year old. Turbo-iron a clean shirt, button it and windsor the tie while rushing past the mirror.

Five-year old clean, dressed and ready with lunch-box and bobby-pin, giving daddy an indulgent look. Rushing out the door. Rushing back in to check the iron. It's off. Hit the road to kindergarten.

Five-year old safe in kindergarten. Hug. Wave. - Check.

Run.

Well seated in the Airport Express Train. Double cortado, Stan Getz on the iPod, a last glance at the papers.

A sense of acknowledgement and even some discreet smiles from other travellers.

Executive look. Sharp dressed. Cool. Important. Man of the world.

Security check at the airport. As I carefully fold my jacket into a plastic box, I notice.

Just under the collar, hanging down the back like a merry streamer. A pair of panties, evidently used, butterside out, size five years, white and red with motif "Bamse, the strongest bear in the world".

Displayed on my suit the whole morning to the obvious amusement for the public.

A useful reminder of the things that count.

(Translated by request. Here is the original post)