Klukkesundag

Klukk, sa den gamle ferja
ved brygga i solgangsvind.
Klukk, sa den vesle båra
vennleg mot ferja inn.
Klukk, klukk sa to jenter på tofta
sæle av kjærleik og sorg.
Klukk, klukk sa dertil to høner
som kom frå byen i korg.
Klukk, sa det i ein koffert
som stille vart lempa om bord.

Så var det tida for avgang
og farkosten gleid utpå fjord.
Jentene smilte milde
og ferja huska så smått.
Det var ein slik klukkesundag
då verda hadde det godt

(Tarjei Vesaas)

Et innlegg hos Marion fikk meg til å børste støv av dette diktet.

Drømmedame

Tirsdag ettermiddag. På vei hjem med Nesoddbåten. Ser ut over fjorden og prøver å holde meg våken. Klokka er kvart på fem. Telefonen ringer. På displayet står det "Hjem".

-Hei hei!

-Hvor er du nå?

-Sitter på båten.

-Kan du skynde deg hjem?

Jeg trekker pusten og bruker et mikrosekund til å skanne alle mulige scenarioer som skulle gjøre det presserende for meg å infinne meg ASAP. (Sykdom eller skade, en avtale jeg har glemt, noe som må repareres, datatrøbbel, bulka bilen, innbrudd, torpedo på trappa, nødvendig tur til IKEA, sliten kone?)

-Det er åttendedelsfinale, Brasil - Ghana om et kvarter! Vi tar middag og øl i sofaen, høres det greit ut?

-Eh...vil du se fotball, frivillig?!

-Klart, jeg kommer og henter deg på brygga!

Noen dager bare rocker.

WTO, perler og kumøkk

Innen 30. juni skal regjeringene i rundt 50 av WTOs medlemsland, deriblant Norge, forhandle seg frem til en landbruks- og handelspolitisk avtale vedrørende kutt i, og harmonisering av tollvern, internstøtte og eksportstøtte.

Sterke krefter ønsker at forhandlingene skal bryte sammen. De føler seg truet. De vet at en fremforhandlet avtale vil medføre konkurranse både på pris og kvalitet.

Andre mener at WTO er nøkkelen, eller ihvertfall et utgangspunkt, for en fri verdenshandel hvor også utviklingslandene skal kunne inkluderes i den globale økonomiske veksten.

Ordførere fra mer enn halvparten av norske kommuner har skrevet under på et opprop mot forslaget til WTO-avtale.

En av initiativtagerne, Arnfinn Nergård (Sp) hevder, i dagens Dagsavisen, at norsk landbruk har felles interesser med landbruket i utviklingslandene i kampen mot matvareindustrien i store, rike land.

Han sier ingenting om de himmelstormende forskjellene i subsidie- og beskyttelsesnivå, mulighetene for innenlandsk avsetning, og mange utviklingslands egne ønsker om å kunne vinne innpass i vestlige butikkhyller på rettferdige vilkår.

Så kommer uttalelsen som ikke behøver noen kommentar. Bare stille undring over evnen til å finne perler i kumøkk:

"Det handler også om matvaresikkerhet. Det er et sunnhetstegn for norsk landbruk at vi fant e.coli-sauen. Det hadde vært mye vanskeligere med importert kjøtt."

Menn og dameundertøy

Oppdrag til Rambukk: Innkjøp av bh til sin kjære.

Piece of cake.

Tappert og målbevisst entrer jeg undertøysavdelingen på Steen & Strøm. Etter over en halv times smyging mellom hyllene, vurdering og leting, må jeg kapitulere (øvrige kunder og betjening har trolig allerede stemplet meg som tvilsom undertøysfetisjist).

Jeg oppsøker en ekspeditrise som ser hyggelig ut.

-Jeg ser etter en fin bh. Ikke til meg selv altså..!

-Hvilken type tenkte du på?

-Eh, nei det måtte være en sånn to-pupps med reimer og seletøy og hele pakka...-lett å få opp, glipper det ut av meg.. (hevede øyebryn)

Jeg geleides mot noen som skal være eksepsjonelt gode og behagelige (dog til en eksepsjonelt ubehagelig pris).

De ser flotte ut, hvite og feminine (-og av den typen som formelig ber om å bli hektet av, om du skjønner...)

Fornøyd fisker jeg opp bankkortet og gjør meg klar til å avslutte handelen.

-Du, jeg må vite hvilken størrelse du skal ha.

Størrelsen, ja, selvfølgelig. Det er ikke urimelig at de leveres i ulike størrelser. Akkurat som det som skal inni dem.

Hm, farlig farvann, tenker jeg. Her finnes ingen feilmargin eller tabbekvote. Jeg kan ikke ringe for å spørre, dette skal jeg klare selv. Jeg har ikke tid til å dra hjem for å sniktitte i klesskapet. Dette må avgjøres her. Og nå.

-Omtrent så store.

Jeg plasserer hendene i skålform foran brystkassa i et forsøk på å illustrere. (Innser at jeg ser ut som en 17-åring i en hverdagslig muggekonversasjon med kompiser). Gestikuleringen illustrerer lidenskapelig fiksjon mer enn virkelighet, viser det seg. Ekspeditrisen sukker vennlig , men overbærende.

Et øyeblikks innskytelse gir meg en ny ide. Genialt! Jeg kan bare peke ut de puppene i butikken som ligner mest.

Heldigvis innhentes jeg av anstendighetens festbrems, og dropper tanken, før det er for sent.

-Det er vanskelig uten å se dem på. Er det mulig å bruke utstillingsdukker?

Ekspeditrisen ser tvilende på meg, men innser kanskje at her må noe gjøres for å slippe å ha meg hengende rundt lenger. Hun ønsker nok å gjeninnta rollen som diskret og hjelpsom ekspeditrise i fin undertøysbutikk.

Hun sender meg et ok-nå-skal-vi-være-skikkelig-gærne-smil, stripper fire forskjellige utstillings-torsoer og plasserer dem i stram givakt ved siden av hverandre på disken. Vi har gaflet oss inn på fire størrelser i omtrent riktig format. Ekspeditrisen monterer varene. Jeg står litt på avstand som en eneste stor Miss Norway-jury.

De andre kundene i butikken har sluttet å titte diskret, og står nå rundt og glaner åpenlyst.

-Nummer to fra venstre. Det er henne!

Utstillingsdukkene lempes ned fra disken, jeg drar kortet og ekspeditrisen sukker lettet.

Piece of cake.

Spiders are lousy swimmers

Rushing home from a busy day at work. A lump of stress in my chest.

Simultanious-capasity-challenge: Eating dinner while remote controlling nine year old sailing princess packing drysuit, lifejacket, gloves, towel, extra clothes and other gear. Off to dinghy training.

Rigging the Optimist, checking sail, airbags, block, boom lift and kicker. Helping sailing princess force her head through the tiny hole in the neck seal (makes a child birth look easy and painless).

Daddy is lucky-guy today: Following the sailors with go-cartish RIB. Adrenalin. Lots of wind and salty seawater in my face, racing, surfing and jumping the waves (and looking after the sailing kids, of course...).

Suddenly, an unexpected jibe forces sailing princess in to a total capsize. Dad speeding over to give comfort and advice for the turning-drill. Daughter swimming around, obviously looking for something in the water. Comfort not needed.

With fascination, she had been following the movements of a misplaced spider wandering around on one of the airbags. This had led to a moment´s lack of concentration, resulting in the jibe and capsize. In the water, she had noticed the continuous presence of the sailing spider, now on top of the turned hull. In a glimpse of scientific curiosity she had, with her fingers, ejected the spider off the boat and into the sea, gathering empirical data regarding a spider´s ability to swim.

Conclusion: Spiders are lousy swimmers.

She rights the boat and continues sailing.

Afterwards: Waffles, coffee, chatting and laughing while the sun sets.

Working day-feeling of stress completely vanished.

On top

Some days are "Yuppie-days".

What is a "Yuppie-day"?

A "Yuppie-day" would be just like another working-day, with working-tasks, had it not been for the additional elements of formality, i.e. dark suit, white shirt, tie, black socks without holes, tidy manicure, water-combed hair, briefcase, polished shoes, polished smile and maybe a plane ticket.

In other words: Executive look. Sharp dressed. Cool. Important. Man of the world.

The morning turns out to be a bit more busy than normal.

Daddy needs to shave (no rough "dirty-look" today), button the shirt (carefully ironed the previous night) and windsor the tie in front of the mirror. Un-windsor it and unbutton the shirt after an enthusiastic bear-hug from a raspberryjam-sticky, affectionate five-year old. Turbo-iron a clean shirt, button it and windsor the tie while rushing past the mirror.

Five-year old clean, dressed and ready with lunch-box and bobby-pin, giving daddy an indulgent look. Rushing out the door. Rushing back in to check the iron. It's off. Hit the road to kindergarten.

Five-year old safe in kindergarten. Hug. Wave. - Check.

Run.

Well seated in the Airport Express Train. Double cortado, Stan Getz on the iPod, a last glance at the papers.

A sense of acknowledgement and even some discreet smiles from other travellers.

Executive look. Sharp dressed. Cool. Important. Man of the world.

Security check at the airport. As I carefully fold my jacket into a plastic box, I notice.

Just under the collar, hanging down the back like a merry streamer. A pair of panties, evidently used, butterside out, size five years, white and red with motif "Bamse, the strongest bear in the world".

Displayed on my suit the whole morning to the obvious amusement for the public.

A useful reminder of the things that count.

(Translated by request. Here is the original post)

La Sosta leve!

Fra sitt semi- (ev. kvasi-) urbane eksil på Nesodden, hender det rett som det er at Rambukk savner livet på Adamstuen.

Halsbrekkende aking på Idioten om vinteren, og hverdagsgrilling med venner når snøen er borte. "Indian Summer" og klokkeklang i Stensparken. Byens flotteste utepils på St. Hanshaugen. Blomster og gårdsegg hos Magne på hjørnet. Parmesan og mascarpone hos Mario. Kort vei til alt. Langt unna skremmebildet av Tigerstaden.

En unik småbyatmosfære innenfor Ring 2.

Det nærmeste du kommer hjertet i denne "småbyen" er La Sosta. Hjørnet Brageveien - Ullevålsveien. Duft av nymalte kaffebønner og fersk, italiensk småmat. Inne står Marco (bildet) ved espressomaskinen. Alltid vennlig, effektiv, hjelpsom og inkluderende. Akkurat som Silvia, Ingrid, Henning eller en av de andre som bidrar til at dette gatehjørnet nå er et eneste stort smilehull.

God kaffe får du overalt, ikke bare her. Det som gjør La Sosta til en virkelig god kaffebar er ikke først og fremst kaffen (at den er perfekt er noe du får med på kjøpet).

Den gode, tilbakelente atmosfæren, familier og venner som samles etter jobb og skole, alltid noen å si hei til, kommentarer og samtaler på tvers av de små bordene, beskjeder og nøkler som formidles over disken, barn som er på fornavn med en betjening som er på fornavn med dem, og som vet hvem de skal sjarmere for å innkassere et sukkertøy.

Alt dette gjør at La Sosta har opparbeidet en status som et sosialt sentrum, et selvsagt møtested i lokalmiljøet, og et ettertrykkelig ballespark til myten om at livet i storbyen er kaldt, upersonlig og fremmedgjørende.

Det er mer trygt lokalmiljø her enn mange steder i bygde-Norge.

Da La Sosta for en tid tilbake sto (og fortsatt står) i fare for å miste leiekontrakten, mobiliserte et samlet nabolag med leserinnlegg, underskriftskampanje og synkron søvnløshet. Det sier ikke så rent lite om hvor viktig denne caféen er for mange mennesker.

Egentlig er dette et sted som burde forbli en godt skjult hemmelighet.

Gode ting bør imidlertid deles, så:

En dobbel espresso takk!

(Foto: Aftenposten)