19. januar 2007

Norsk helsevesen, sett nedenfra

















For å dokumentere at jeg var legitimt fraværende på fredag, sendte jeg dette bildet til jobben på MMS med meldingen "Her er utsikten fra puta mi i natt", ledsaget av en utfyllende SMS, hvor jeg kort redegjorde for foregående kvelds gryende mistanke om akutt blindtarmbetennelse hos en pjusk tiåring med smerter mellom navlen og hoftekammen på høyre side. Vakthavende lege stilte, uten å nøle, diagnosen "det kan være så mangt, men mulig akutt appendicitt", og sendte oss til Akershus universitetssykehus for overvåkning og eventuell kirurgi.

Et par timer senere sjekker far og datter inn på akuttmottaket. Etter nødvendig kontroll av vitale organer, tre blodprøver og en raus urinprøve (her klarer tiåringen å mobilisere et tappert og galgenhumoristisk glimt i øyet over fatterns morsomme kommentar om at det var jammen bra de ikke skulle ha gloseprøve også...), blir vi portert til kirurgisk avdeling for natten. Med kanyle i hånden og kveldsmaten i en pose med infusjonsvæske hengende over senga, pludrer vi litt om hvordan det må være å tilbringe julen på sykehus. Vi fniser litt over tanken på sykepleiere som stapper kalkunen inn gjennom kanylen. Begrepet stuffing får en helt ny mening.

Tilbake til MMS-bildet som skulle illustrere utsikten fra puta mi. Noen som ser hva det er? En kollega svarte pr. tekstmelding med spørsmål om jeg lå i ventilasjonsanlegget. Vel, fullt var det ikke på sykehuset. Heller ikke er det et røntgenbilde av tiåringens blindtarm. Nei, det er rett og slett sengen til tiåringen, sett fra mitt rede for natten.

Rett under et åpent og iskaldt vindu, en skumgummimadrass på gulvet, presset ned mellom, og delvis under, senga på den ene siden, og en glovarm radiator på den andre. Mellom nattlige omsorgsoppgaver som infusjonsbærer på do og henting av kalde kluter, ligger jeg på gulvet og studerer travle Birckenstock-sandaler som løper til og fra mellom pasientene. Jeg tenker med respekt på alle profesjonelle og omsorgsfulle arbeidsmaur som gjør et sykehusbesøk så overkommelig som mulig.

Resten av natten blir jeg underholdt av en annen pasient som ligger og spyr noen senger bortenfor, mens han kjefter på faren som blir gretten fordi han mener sønnen maser. Hvilket han faktisk gjør. Mens han spyr.

Det er fredag kveld. Vi er hjemme. Blindtarmen også. Falsk alarm.

6 kommentarer:

Marion sa...

Håper hun er bra igjen! Godt å ha en pappa som ofrer ryggen for sin datters trygghetsfølelse :) I min etasje gikk det i fargerike crocs på de ansattes ben, og samboerern min sov i senga mi med meg innimellom, litt mot reglene :) Jeg så hva det var bilde av. Og du har bra mobilkamera :)

Rambukk sa...

Takk, Marion, hun er frisk og rask! Jo, jeg så en del Crocs også. For øvrig, slike regler har ikke vondt av å tøyes...

Øystein sa...

Hehe, men du ville kanskje fått en reaksjom om du krabba opp i senga til datteren din...

Rambukk sa...

Øystein, kjenner jeg henne rett, ville hun smilt og gitt meg en god nattaklem.

alliene sa...

Haha - jeg fikk akkurat mine brannbilrøde crocs i posten - gleder meg til sommeren, for jeg synes ikke akkurat de passer på jobben min...

De er fantastiske å gå på!

Godt å høre at damen er frisk igjen.

Rambukk sa...

Alliene, takk, frisk som en fisk!