Willy Wonka på speed?

VamPus kommenterer som vanlig treffende (24. februar) vår nylig avgåtte statsministers moralske forfengelighet, sist i sin iver etter å sette sultkatastrofen på Afrikas Horn på dagsorden.

Rambukk har til tider latt seg imponere over Bondeviks udiskutable evner som brobygger, staurbærer, kamelsluker og resultatorientert pragmatiker. Bondevik har parlamentarisk pondus i klasse med Kåre Willoch, Jan P. Syse og Gro Harlem Brundtland (på sitt beste).

Rambukk har også en viss respekt for Bondeviks lojalitet i forhold til egne visjoner for et bedre samfunn. Verdikommisjonen var f.eks. neppe et utslag av billig populisme.

Motivene for etablering av Oslosenteret er sikkert aktverdige nok. Rambukk ser ingen grunn til å mistenke Bondevik for å bruke sitt humanitære engasjement som glidemiddel på veien mot en fredspris eller toppstilling innen FN. Ikke at det nødvendigvis er galt, så lenge han klarer å levere resultater.

Mindre sympatisk er imidlertid Bondeviks fokus rundt sin egen person. I sin iver etter å vise frem severdigheter og souvenirer, minner han av og til om en japansk pakketurist som reiser for å dokumentere at han har vært til stede, ikke for å oppleve og lære.

Når Rambukk avslutningsvis ønsker å hilse Bondevik med et "lykke til i fremtiden", er det med et genuint ønske om at han vil lykkes i sin innsats for en bedre fremtid for verdens fattige, og med et håp om at et "lykke til i fremtiden" her er noe mer realistisk og mindre malplassert, enn den samme hilsenen, generøst overbragt til nødstilte i Afrika, fra en veldedig onkel i et rikt land langt mot nord.

Medierådgivere, forbarm dere over denne mannen, han har egentlig noe å fare med!