Naken kvinne spinner

-Hva gjør du når det er sent åttitall, du er lillesøster og 18 år, den røde russebussen står utenfor huset og tuter utålmodig, og du er i akutt mangel av et rødt slips?

Jo du sniker deg usett inn i storebrors klesskap. Over de kraftige skulderputene på den grå Nick Kershaw-aktige Poco Loco-dressen, henger et knall rødt strikkeslips.

-Hva gjør du når du kommer hjem fra fest og oppdager at tjuvgodset trenger en flekkfjernende ekstremvask, før det kan smyges tilbake i brutterns skap?

Jo, du slenger det i vaskemaskinen på kokevask, full sentrifugering og tørketromling.

-Hva gjør du når du åpner døra til tørketrommelen, og desperat registrerer at jo, resultatet er gullende rent, men den vridde, sammenfiltrede filla neppe lenger kvalifiserer for betegnelsen slips?

Jo, du sender noen varme tanker til Forsvaret som har sendt storebror lykkelig uvitende til indre Troms. Uten slips, men i Kongens klær.

Du finner frem rødt, tykt ullgarn og to strikkepinner, og sender en stille bønn om at han skal ha utviklet varig svekkede øyne for detaljer før neste perm.

(Det hjemmestrikkede "slipset" dukket opp ved gjennomgang av noen gamle kasser. Lurer på om jeg rett og slett skal ta det på ved neste slipsdag...)

En viss jubileumsvirksomhet

Ingen stor sak. For meg kanskje, men neppe "a giant leap for mankind". Likevel er det i dag ett år siden Rambukks første bloggpost.

Rambukk har ennå ikke styrtet noen regjering, eller avslørt hemmelige, korrupte og konspirative nettverk innen verken næringsliv eller politikk. Jeg fant fort ut at denslags pretensiøse planer får vente, ihvertfall til etter vinterferien.

Året som blogger har imidlertid gitt innblikk i en fascinerende, parallell virkelighet. Stadig nye bekjentskaper, gode, tankevekkende, morsomme, intelligente og varme bloggstemmer, trofaste lesere og kommentarer. Det slår meg stadig oftere hvor platt og ubegavet deler av mainstream-journalistikk kan være.

Dette er gøy, jeg har ingen planer om å gi meg nå.

Faktisk har jeg gått til det skritt å lansere enda en blogg. Den er engelskspråklig og heter verbalAffair.com. Det er ikke det at det er så maktpåliggende å dele mine tanker med resten av verden, eller at jeg er så flink i engelsk, snarere tvert i mot. En engelskspråklig blogg er en flott mulighet til å praktisere engelsk. Fin trening. Dessuten er det et spennende sosialt eksperiment. Så langt inneholder verbalAffair kun et par prøveballonger. Jeg er veldig sulten på feedback, både på valg av navn og design. Stikk gjerne innom, det hadde vært hyggelig å se noen av dere der også fra tid til annen.

Men altså: Rambukk har ikke tenkt seg noen steder. Stor takk til alle dere som gidder å lese og kommentere!

For øvrig hyggelig å registrere at Vampus & Co har valgt å markere Rambukks ettårsdag med å lansere ABC Nyheter, en ny satsing innen borgerjournalistikk.

SV og solidaritet

Hypotetisk scenario:

Norge sender 150 norske spesialsoldater til Afghanistan. Som del av den FN-mandaterte ISAF-styrken, skal de norske soldatene hovedsakelig bidra med sikring, rekognosering og etterretning i hovedstaden, Kabul.

Sammenlignet med andre deler av landet, spesielt i sør, er dette området forholdsvis stabilt.

Plutselig smeller det igjen i Kabul. Al-Qaida har lykkes i å slå ut store og vitale deler av ISAF-styrken gjennom en rekke synkroniserte terroraksjoner. Taliban er i ferd med å vinne tilbake hovedstaden.

ISAF-styrken har nå fått kontroll over Sør-Afghanistan, og NATO planlegger en hurtig omgruppering for å komme sine allierte i Kabul til unnsetning. En for alle og alle for en. Selve grunnlaget for forsvarsalliansen.

Det går ikke. Regjeringene som representerer styrkene i sør vifter med sine klausuler om at deres soldater kun skal brukes i sør, og ikke under noen omstendigheter skal flyttes.

Journalistikk på en fredag

På en tilfeldig valgt dag, for eksempel i dag, finner to tilfeldig valgte aviser, for eksempel VG og Dagbladet, det maktpåliggende å orientere sine lesere om:

-Anna Nicoles tragiske liv, og at skandaledronningen levde og døde som Marilyn

-at Hugh Hefner sørger

-at Alejandro Fuentes er håpløs med jenter

-at Mia godkjente nakenbilder

-ellevill hasjkrangel på TV

-at Kenneth Sivertsen ble bestukket for å blotte hjerneskaden

-at pupper i trafikken er bra

Redaksjonene rister indignert, nesten litt Mr. Bean-aktig, på sine progressive og kulturradikale hoder, mens klamme journalistpekefingre synkront tar bølgen, harmdirrende mot Se & Hørs manglende anstendighet.

Naturlig nok må de mer uvesentlige sakene vike. De profesjonelle og journalistutdannede nyhetsdeskene må prioritere, og ivareta de store linjene.

Som representant for den mer frynsete, anonyme og useriøse delen av medieverdenen tar jeg derfor ansvar for å formidle et par av de mer marginale nyhetssakene:

• EU to get tough on "green crimes"
• Tehran Warns US against attacs
• Pentagon Criticized for Prewar Data Analysis
• Rival Palestinian factions agree to form coalition government

Rett kurs

Jeg vurderer å melde meg på et kurs.

Det er ikke det at jeg oversvømmes av fritid. Eller penger. Eller rastløshet. Eller ensomhet. Eller for den saks skyld kunnskapstørst. Jo, forresten. Litt kunnskapstørst.

Men først og fremst hadde det vært morsomt å bare lære noe nytt. Eller hente inspirasjon til å utvikle noe jeg kan litt fra før. Ikke for å veksle kursbeviset inn i høyere lønn eller avansement i jobben, men for å kjenne tilfredsstillelsen ved å investere fokus og energi på noe som i bunn og grunn bare er lystbetont og upretensiøst.

Kall det gjerne (nå kommer det klamme og lett patetiske førtiårskrise-ordet) selvrealisering.

Nesodden er en kommune med stor kulturell og kreativ kapital. Mange av kommunens 16 000 innbyggere lever av og for kunst og kultur. Dette er ikke nødvendigvis noe man merker til daglig. Kanskje er veien til Oslo for kort. Landets største mangfold av kunst og kultur er aldri mer enn en kjapp fergetur unna.

Likevel skjer det saker og ting på den vakre halvøya i indre Oslofjord.

Kaleidos er navnet på en spenstig samling kurs i kunst- og kulturfag. Kursene skal avvikles utover senvinteren og våren. Kurslederne er profesjonelle ressurspersoner hentet fra øverste hylle.

Fransk, spansk, skrivekurs, idéhistorie, gjenbruksdesign, keramikk, videoproduksjon, gitar, dans, teater, kunsthistorie eller foto. Problemet er å velge. Selv befinner jeg meg i målgruppen til minst fire av kursene.

Noen som kan gjette hvilke?

For å snu på flisa: Oslofolk, Nesodden er aldri mer enn en kjapp fergetur unna!

Hvordan gjøre vann til whisky

Dette er nesten for bra til å bli avslørt. (Klikk her om du ikke får opp videoruta)

Six degrees of separation

Most of us are probably not more than 3-5 handshakes away from the President of the United States. According to the latest popularity polls, it seems that most of us prefer to keep him at least that many handshakes away in the future also. Well, that´s not the point here.

Given the fact that we are all linked together via just a few contacts and aquaintances, all inhabitants of the global village are practically just around the corner. Maybe.

Is it possible to locate a man, given only his photograph and first name? A UK games company is testing the power of the Internet by asking that very question; they have recruited one of Earth's 6 billion residents - a man named Satoshi - to participate in this experiment. We are each only five to seven people away from any target in the world. Someone, somewhere, knows Satoshi - so we must track these people, and thus Satoshi, down using word-of-mouth communication. People from over 80 countries are already participating in the hunt, with more joining every day.

Click here for more info.

By the way, I wonder if CIA has tried this method to find Osama...

Norsk helsevesen, sett nedenfra

For å dokumentere at jeg var legitimt fraværende på fredag, sendte jeg dette bildet til jobben på MMS med meldingen "Her er utsikten fra puta mi i natt", ledsaget av en utfyllende SMS, hvor jeg kort redegjorde for foregående kvelds gryende mistanke om akutt blindtarmbetennelse hos en pjusk tiåring med smerter mellom navlen og hoftekammen på høyre side. Vakthavende lege stilte, uten å nøle, diagnosen "det kan være så mangt, men mulig akutt appendicitt", og sendte oss til Akershus universitetssykehus for overvåkning og eventuell kirurgi.

Et par timer senere sjekker far og datter inn på akuttmottaket. Etter nødvendig kontroll av vitale organer, tre blodprøver og en raus urinprøve (her klarer tiåringen å mobilisere et tappert og galgenhumoristisk glimt i øyet over fatterns morsomme kommentar om at det var jammen bra de ikke skulle ha gloseprøve også...), blir vi portert til kirurgisk avdeling for natten. Med kanyle i hånden og kveldsmaten i en pose med infusjonsvæske hengende over senga, pludrer vi litt om hvordan det må være å tilbringe julen på sykehus. Vi fniser litt over tanken på sykepleiere som stapper kalkunen inn gjennom kanylen. Begrepet stuffing får en helt ny mening.

Tilbake til MMS-bildet som skulle illustrere utsikten fra puta mi. Noen som ser hva det er? En kollega svarte pr. tekstmelding med spørsmål om jeg lå i ventilasjonsanlegget. Vel, så fullt var det ikke på sykehuset. Heller ikke er det et røntgenbilde av tiåringens blindtarm. Nei, det er rett og slett sengen til tiåringen, sett fra mitt rede for natten.

Rett under et åpent og iskaldt vindu, en skumgummimadrass på gulvet, presset ned mellom, og delvis under, senga på den ene siden, og en glovarm radiator på den andre. Mellom nattlige omsorgsoppgaver som infusjonsbærer på do og henting av kalde kluter, ligger jeg på gulvet og studerer travle Birckenstock-sandaler som løper til og fra mellom pasientene. Jeg tenker med respekt på alle profesjonelle og omsorgsfulle arbeidsmaur som gjør et sykehusbesøk så overkommelig som mulig.

Resten av natten blir jeg underholdt av en annen pasient som ligger og spyr noen senger bortenfor, mens han kjefter på faren som blir gretten fordi han mener sønnen maser. Hvilket han faktisk gjør. Mens han spyr.

Det er fredag kveld. Vi er hjemme. Blindtarmen også. Falsk alarm.

Men nå vet du det!

Jeg hadde knapt klikket publish på memeposten, før det formelig rant over med ideer for hva jeg kunne ha påstått om meg selv, spesielt av usannheter. Når man tenker seg om, er det utrolig hva man ikke har utrettet i livet. Vel, det får bli en annen gang.

Nå er sannhetens time kommet. Her er fasiten:

1. Esquil, love-storyen er ikke bløff. Flyttelasset bar vi mellom oss fra Kiellandsplass til Grünerløkka.

2. Daglig pendling med rulleskøyter og sykkel langs Ring 2 var i mange år min form for ekstremsport. Sannsynligvis farligere enn basehopp. Når jeg sier uten alvorlige uhell, mener jeg uten uhell som har medført ambulanse, rettsmedisinere, åstedsgranskere, identifiseringseksperter, gips eller varig mèn. Et par årlige skrubbsår har vært tradisjon, men...-

3. -selv da jeg faktisk meiet ned en bil på sykkelstien, kan ikke det karakteriseres som alvorlig for annet enn bilen.

4. Alliene, dette var en sjørøverhistorie, helt korrekt, gratulerer! Jeg seiler ofte og langt men, til nå, stort sett i fantasien. Med mulig unntak av detaljer som Biscaya, novemberstorm og navigasjonsproblemer, skulle jeg ønske at denne historien hadde vært sann.

5. Punktet om Norge Rundt i bil stemmer faktisk. Ihverfall nesten. (Iversen, vi var faktisk ikke innom Kristiansund!) Jeg fant frem et kart hvor jeg hadde merket opp reiseruta. Sørlandskysten- Vestlandet-Trøndelag-Lofoten-Finnmark-sørover gjennom Gudbrandsdalen (her oppdaget jeg at vi faktisk droppet Røros, Elverum og Kongsvinger, beklager!), indre Østland, begge -foldene og Telemark. Men altså fra Mandal i sør til Måløy i vest til Hammerfest i nord til Vardø i øst. Året var rundt 1990, bilen var et monster av en Chevy-van som slurpet bensin for 10 000 i uka, vi hadde sommerjobb som bokselgere og trålet landets gågater på jakt etter "kjøpetryner". Jeg mener å huske at vi tilbakela ca. 15 000 km den sommeren.

Men, Earlgrey, årsaken til at Kristiansund ble forbikjørt har jeg ikke noe godt svar på, men tror kanskje det hadde sammenheng med at det nærmet seg helg, og at reiseruta fra Molde til Trondheim ble kortet ned for å rekke utelivet i bartebyen. (Kristiansund er for øvrig en av to byer verdt å nevne i M&R. Den andre byen er ikke Molde.)

Takk for tilliten fra Røverdatter, som egentlig trodde på alle fem!

Det visste du ikke!

Etter en ufin takling i kommentarfeltet hos Alliene, ble jeg straffet hardt. Hun rett og slett tagget meg. Jeg tar det som en mann, og prøver å snike meg unna....-eller nei. Jeg hopper i det.

Her er fem ting du kanskje ikke visste om meg. Den ene visste jeg ikke engang selv, og er trolig ren, skjær og ondsinnet løgn:

1. For over 13 år siden ble jeg sjekket opp på byen av en sjarmerende dame. Etter to dager flyttet hun inn i leiligheten min på Grünerløkka. Etter noen uker skjønte jeg at hun hadde flyttet inn. Vi deler fortsatt seng og postkasse, og har to fantastiske barn.

2. Jeg har i mange år pendlet daglig til og fra jobb (til sammen 16 km), på in-lines om sommeren og sykkel om vinteren langs en av Oslos mest aggressivt trafikkerte veier (Ring 2), uten vær- og føreforbehold, og uten alvorlige uhell.

3. Jeg har, med in-lines på bena, kollidert med en bil. Skylden var utelukkende bilførerens, etter en plutselig og umotivert kryssing av sykkelstien. Rettferdigheten seiret: Jeg lagde bulk i bilen, og slapp selv unna med skrekken.

4. Jeg har krysset Biscayabukta i novemberstorm i en 45-fots seilbåt. GPS og kartplotter tok kvelden, og vi måtte navigere på gamlemåten med papirkart og kompass. Ved hjelp av godt sjømannskap og/eller flaks kunne vi, etter nesten tre døgn, ankre opp ved Brest i Bretagne, mange erfaringer rikere.

5. I løpet av seks hektiske sommeruker for en del år siden var jeg innom samtlige byer i Norge, bortsett fra Kristiansund. Reisen var i jobbsammenheng og ble gjort med bil.

Tror du på meg...?

Wii will rock you

"Tennis for two", konstruert i 1958 av fysikeren William Higinbotham regnes som verdens første dataspill.

Som sjef for instrumentdesign ved Brookhaven National Laboratory, et kjernefysisk forskningslaboratorium i New York, begynner William å bli lei av de tradisjonelle, søvndyssende laboratorieomvisningene for publikum.

Den kjederøykende og tykkbrillede fysikeren elsker flipperspill, og begynner å pønske ut hvordan han kan sprite opp omvisningene.

Higinbothams avdeling disponerer en analog datamaskin. Skjermen er et oscilloskop på hele fem tommer (sort pil på bildet). Datamaskinen er en kløpper på kryptografi og plotting av prosjektilbaner. Sammen med teknikeren Robert V. Dvorak går han løs på datamaskinen for en ekstrem makeover.

Klikk her for video av spillet

Ved hjelp av kontrollenhetene, som består av en knapp og en skruknott, kan man justere vinkelen på ballbanen og slå ballen over nettet. Ballbanen påvirkes også av gravitasjon, vindstyrke og spretten i ballen.

Tennis for two blir en gedigen suksess på laboratoriets omvisninger. Publikum står timevis i kø, og glemmer tid og sted. Versjon 2 kommer året etter, med mulighet til tennismatch både på Månen med lav gravitasjon, og på Jupiter med høy gravitasjon.

Hadde Higinbotham skjønt det kommersielle potensialet til oppfinnelsen, ville det nok blitt sendt en aldri så liten patentsøknad. Higinbotham døde i november 1995, 84 år gammel.

I den motsatte enden av dataspillteknologi finner vi Nintendo Wii, fjorårets slager på TV-spillfronten. Ved hjelp av sensorer som festes på kroppen, er det kroppens bevegelser som styrer det som utspiller seg på skjermen, fra gunfight til tennis. Muligheten er stor for at du må tøye ut og dusje etter en runde foran skjermen.

Argumentet om at TV-spill er passifiserende har mistet sin kraft.

Tiden er inne for å flytte TV-skjermen fra stua til trimrommet.

(Foto: Brookhaven National Laboratory)

Moderne husmor

Det er ikke det at jeg ønsker meg tilbake til en tid da kvinnelige livsledsagere ble levert fiks ferdig med husmorskole og generasjoners nedarvede kjerringråd og oppskrifter.

Vel, jeg kunne nok vent meg til en tilværelse der dagens hjemlige trivialiteter var tatt hånd om i god til før jeg entret hjemmets lune arne, tøfler, snadde, godstol og en smilende og lystig liten lerkefugl.

Men slik er det ikke lenger. Heldigvis. Tross alt.

Likevel hender det at menn vil være menn og kvinner vil være kvinner, i tradisjonell forstand. Når menn ikke lenger er handy-men og kvinner ikke lenger husmødre, fører det stadig til episoder som ville fått våre forfedre og -mødre til å riste forferdet på sine hhv. bryl- og skautdekkede hoder.

Året er 1999. Det er dagen før lillejulaften og freden begynner å senke seg. I den grad fred kan senke seg i et hus med en relativt gravid kvinne, høy (og lav) på hormoner. Ikke vet jeg hva hormonene driver med. Det jeg vet er at det de gjør i en gravid kvinne, det gjør de med en uforutsigbar intensitet som langt overgår omgivelsenes evne til å holde følge.

Det er sent og vi er i ferd med å sovne, da hun plutselig og tilsynelatende umotivert spretter (i den grad en gravid kvinne kan sprette) opp av sengen og lukker døren etter seg. Mens jeg ennå er halvveis i søvne, hører jeg romstering og nynning av julesanger fra kjøkkenet.

Jeg våkner tidlig. På puten ved siden av soves det dypt. Jeg tusler ut på kjøkkenet. Der blir jeg stående midt på gulvet og måpe.

På kjøkkenbenken troner et fantastisk pepperkakehus. Ikke nødvendigvis fantastisk flott eller elegant eller vinkelrett.

Bare fantastisk.

Tanken på at hun, spontant og i hemmelighet, har arbeidet med dette til langt på natt er absurd. På en fin måte. Jeg smiler og sender en varm tanke i retning sovelydene fra rommet ved siden av.

Så oppdager jeg den åpne verktøykassa på kjøkkenbordet. Har hun kastet seg over forefallende vedlikehold mens pepperkakehuset stekte i ovnen? Av en eller annen grunn ville jeg ikke blitt veldig overrasket.

Men ingen spor verken etter nylig utført snekkerarbeid eller nye farger på veggene.

Jeg flytter forsiktig på pepperkakehuset for å sette på kaffen. Stusser litt over den lyse, ubestemmelige fargen som enkelte steder har presset seg ut i veggskjøtene. Det ligner ikke på melisglasur og er definitivt ikke smeltet sukker.

Bak pepperkakehuset ligger limpistolen fra verktøykassa.
--------------------------
Kjære leser, ha en en riktig god jul!

Kaoskontroll

Allienes meritter på marsipanfronten ga inspirasjon til å fortelle om en ganske lik situasjon, omtrent på samme tid, men i det Rambukkske hjem.

Årets julekalender inneholder ikke sjokolade eller plastleker. Ikke engang luker er det i den.

Nei, årets julekalender er intet mindre enn en tovet katt. Rett og slett. Denne julekatten er utstyrt med en slags lomme.
Hver morgen inspiseres lommen av to pysjamastøflende barn. Opp fra lommen drar de en lapp. På lappen står det f.eks. "Bake pepperkaker", "Gå på kino", "I dag får dere lage middag", "Fotmassasje" eller andre ting som er ment som beskjedne høydepunkt i en lang adventstid.

Forrige lørdag var dagen for å "Lage marsipan". Ikke som i "Farge og forme ferdigkjøpt marsipan", men som i "Lage marsipan".

Far hadde for anledningen trukket lappen "Handle brød, melk og juletre, samt henge opp lys i granbusken i hagen".

Mye bra kan sies om min kjære. Faktisk veldig mye. Blant alle hennes flotte egenskaper er imidlertid ikke evnen/viljen til å følge oppskrifter til punkt og prikke, eller lytte til råd som medfører ekstra tidsbruk.

Mens jeg pakker sammen returplast/-papir/-glass og panteflasker, registrerer jeg at damene beslutter å droppe skolding av mandlene. Jeg tenker i mitt stille sinn at "her skal det virkelig lages konditorfagets svar på dansk rugbrød". Akkompagnert av entusiastisk kvitring fra kjøkkenet, forlater jeg klokelig åstedet.

-Lykkelig uvitende om episoden av kreativ, utagerende og fnisende improvisering som utspiller seg når den gode, gamle mandelkverna med sveiv viser seg å være sunket i jorden.

Jeg skjønner tegninga når jeg kommer hjem og finner opptil flere bataljoner med sjokoladepyntede figurer i mørk, grov mørtelmasse, og min kjære med et hektisk smil om munnen, i det hun febrilsk forsøker å vaske den elektiske kaffekverna med vann og Zalo.

Smaken? Annerledes, men absolutt ikke vond. Særlig om man prøver å ikke tenke på marsipan.

Konsistensen? Ikke akkurat espressomalt.

Vampus uten sandaler

-ville vært den optimale overskriften for å få mange lesere. Det skjønner jeg nå.

Gårsdagens innlegg, i kombinasjon med en tekstlink hos Vampus, bragte statcounteren til nye høyder. Og det for et innlegg som strengt tatt ikke var annet enn en ubetydelig, fjasete morsomhet, snekret sammen med venstre hånd på tre minutter.

Det samme skjedde med Er du urban? og Nye pupper til advent?. Dette er overskrifter i beste tabloide Dagblad-stil. Effekten var tilsiktet og ikke overraskende.

Innlegg som Slipsdag, Diskresjon er oppskrytt og Open letter to all brits trakk også mange lesere, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor.

Mekanismene som ligger bak søkemotorenes prioriteringer er konkrete og forholdsvis begripelige. Mekanismene som ligger bak dine, kjære lesers, prioriteringer og valg på klikkefronten er langt mer subtile.

Jeg tipper de fleste blogger har en grunnstamme av lesere, en hard, trofast kjerne. Disse klikker seg innom jevnlig, uavhengig av overskriftene. Størrelsen på denne grunnstammen varierer selvfølgelig.

Om det ikke nødvendigvis er definert som et konkret mål, tror jeg de fleste setter pris på flest mulig lesere og en økende "grunnstamme". I motsatt fall kunne man jo like gjerne skrevet for nattbordskuffen.

Det finnes bloggere som sier de ikke bryr seg om hvor mange som er innom, eller om noen er innom i det hele tatt.

-Hallo...!

Ha meg unnskyldt, men om du publiserer på World Wide Web, fullstendig likegyldig til om noen legger merke til deg, har du enten misforstått konseptet "internet", eller du koketterer big time!

Jeg innrømmer det: Som blogger ønsker jeg flest mulig lesere, men mest av alt lesere som kommer tilbake.

Det betyr ikke at jeg er villig til å ty til overskriftshoreri for å trekke lesere til en tynn tekst. (Til en god tekst, derimot...)

I så fall burde overskriften på dette innlegget være "Vampus uten sandaler, men med pupper".

Vampus i sandaler

Møt Crassus Vampus, den grådige og onde guvernøren av Korsika, med en tilbøyelighet til å utarme sitt folk gjennom voldsomme skatter.

Navnet har sine røtter i det serbiske vampir, som betyr blodsugende gjenganger. 

(Crassus Vampus utøver sin makt i Asterix-universet, og enhver likhet med virkelige personer er naturligvis tilfeldig)

Biltullsynet

Familien Rambukk har de siste årene opparbeidet en viss blaserthet i forhold til begrepet "romslig bil". Vi har putret rundt i en hvit kassebil ("Fiskebilen"), med fem gode seter, solide takbøyler og en hel sportsbod bak. Sykler, ski, optimistjolle, bjørkeved. You name it, alt får plass!

Den ikke helt uventede dødsdommen faller ved høstens EU-kontroll. Farlig rust, brukket fjærblad, anslåtte reparasjonskostnader på minst ti ganger bilens verdi. Ok, ut på bilshopping.

Mitt entusiastiske forslag om en Land Rover Defender ("..fantastisk morsom å kjøre off-road med..") faller til jorden som en død spurv ("..jeg har utfordringer nok med å holde meg on-road, dessuten er traktor mest praktisk for bønder..").

Ideen om en kjapp, liten Golf blir også forkastet. Konemor, som tross alt er den som bruker bilen mest og dermed har dobbel-stemme, insisterer på en ny kassebil.

Valget faller på en pent brukt Toyota HiClass, 10-seter minibuss. Jeg er den eneste i familien med minibuss-sertifikat, så en nedregistrering er påkrevet.

Etter å ha fjernet det ene setet, ringer jeg Biltilsynet: "Bare stikk innom, så får du en drop-in time".

Det er mandag, og jeg ofrer lunsjen for å svippe innom Biltilsynet på Økern. Der får jeg beskjed om å komme tilbake dagen etter. Jeg blir rådet til å stille meg i kø senest klokka sju.

Tirsdag, klokka er 06.30. Jeg er første bil i køen. Klokka 08.30 åpnes dørene og jeg blir den heldige vinneren av en time klokka 12.00 samme dag (-ikke akkurat helt "drop-in", kanskje..).

Etter noen timer på jobb, bærer det tilbake. Jeg blir vinket inn i en svær kontrollhall. Setene skal telles. To mann blir satt på jobben for å forsikre seg om at bilen ikke inneholder mer enn ni seter. Det tar (faktisk) litt tid, men uansett hvordan det letes og telles, finner de ikke flere enn ni seter.

Jeg blir kommandert inn i ekspedisjonen for å betale. Jeg betaler, får en kvittering og blir kommandert tilbake til kontrollhallen for å få stempel på kvitteringen. Tilbake i kontrollhallen står sete-tellerne klare med stemplet. Det stemples omhyggelig, jeg får tilbake kvitteringen og ny beskjed om å returnere til ekspedisjonen. Midlertidig vognkort skal utstedes. Men først må damen som utsteder midlertidige vognkort jobbe seg gjennom en formidabel bunke med andre saker. Bak skranken, ved siden av damen som utsteder midlertidige vognkort, sitter to av hennes kolleger. De utsteder på ingen måte midlertidige vognkort. De sitter godt tilbakelent og pludrer om løst og fast. Etter en drøy halvtime opphører plutselig tastingen fra damen som utsteder midlertidige vognkort. Hun ser spørrende opp på meg: "Er det midlertidig vognkort du venter på?" Jeg svarer bekreftende. "Gi meg papirene, så skal jeg ordne det for deg".

I det jeg, fem minutter senere, svinger ut av kontrollhallen, sveiper jeg blikket over bilene på parkeringsplassen.

Der, i en stasjonsvogn, halvt sitter, halvt ligger sjefen for Biltilsynet med øynene lukket. Ut av vinduet strømmer tonene av "All by my self" med Celine Dion.

Blåmandag

Ordene er satt sammen av Karina Ullensvang. Røverhistorien finner du ved lett scroll nedover, eller ved å klikke her.

Poetisk kriminalitet

Som en vanligvis lovlydig borger, føler jeg at jeg nå har beveget meg farlig nær grensen mellom streit og litt gær'n (fra den streite siden).

T-banen på vei til jobb: Rushtid, ståplass og mange vitner. Blikket faller på dette diktet. Det er skrevet av Janne Nygård, 17 år.

Gjennom prosjektet "Mellom linjene" har Oslo Sporveier lånt ut reklameplass. Her henger det dikt skrevet av unge talenter. Med i prosjektet er også Foreningen !les og Dagbladet.

Jeg lar meg fascinere av leken med ord og språklige virkemidler. Dette er bra!

I det jeg står ved døra, klar til å følge strømmen ut av vogna, registrerer jeg med skrekkblandet skrekk at armen min plutselig strekker seg mot plakaten, døra går opp, hånden tar tak og hekter plakaten av.

Med en plakat i A3-format under armen, kjenner jeg de måpende blikkene som følger meg over perrongen. Jeg går med bestemte og nonsjalante skritt, mens jeg diskret forsøker å rulle plakaten sammen.

I sikkerhet på kontoret ruller jeg den ut, og oppdager at det er et flott dikt på den andre siden også, skrevet av Karina Ullensvang, 20 år.

Nå kjenner jeg ikke strafferammen for lyrikk-tyveri. Jeg håper poetene tar stuntet som et uforbeholdent kompliment.

Hvilepulsen er fortsatt høy.

Nye pupper til advent?

Eller hva med smalere nese til nyttårsfesten eller en rynkefri romjul?

Kanskje bare lang maske og skjegget i postkassa til evig tid...

Talentspeideren ringte aldri

Den norske fotballserien 2006 er historie.

Aalesund er i Tippeligaen. Molde er ettertrykkelig plassert i 1. divisjon.

Vinteren kan komme.





Foto: Knut Skarland

Rambukks forhold til fotball var lenge preget av et ikke ubetydelig sprik mellom drøm og virkelighet. Onde tunger vil kanskje hevde at akkurat det er en forutsetning for å kunne være Aafk-supporter.

Som femåring ble jeg, sammen med noen jevnaldrende, utfordret av de store gutta til straffekonk. Vi skulle spille om penger. Store penger. Eventuelt juling om det skulle passe bedre. Om det var mot, konkurranseinstinkt, mangel på gangsyn eller manglende begrep om penger, er usikkert. Sikkert var det ihvertfall at jeg var den eneste som trådte frem, klar for å innkassere gevinsten. Jeg sliter fortsatt med en milliardgjeld etter denne duellen på løkka.

I tredje klasse ble jeg tatt ut til å spille mot A-klassen etter skoletid. Å gå rett inn på laget uten prøvespill blir ofte oppfattet som en udiskutabel anerkjennelse av fotballfaglig kredibilitet og talent. Såpass skjønte jeg. (På det tidspunkt lykkelig uvitende om at jeg i virkeligheten var en akutt nødløsning på grunn av sykdom)

Denne gode følelsen av tøff selvtillit toppet seg da den første pasningen kom, og jeg dempet ballen elegant med venstrefoten. Etter et øyeblikks overraskelse over det vellykkede mottaket, klarte jeg å drible og finte meg forbi to motspillere, dytte ballen i skuddposisjon og plante kula rett i nettet. Jeg strakte armene i været og tok imot jubelen med et triumferende smil. Den gode følelsen av tøff selvtillit forsvant da det gikk opp for meg at jubelen kom fra laget til A-klassen, og at keeperen jeg nettopp hadde psyka ut, var min egen.

Mine beste kamerater spilte fotball. Det var derfor en selvfølge for meg å troppe opp på fotballtrening uke etter uke, år etter år. Når treneren ropte til de andre fra sidelinjen, så var det forholdsvis begripelige beskjeder som "skyt!", "fremover!", "bra!" og "tilbake!". Til meg skreik han helst "spre deg!", "neei!" eller "ikke dit!".

Jeg etablerte meg etterhvert som en habil innbytter. Habil i betydningen "aldri byttet inn".

Da jeg, før en treningskamp, fikk stukket et flagg i hånda med beskjed om å være linjedommer, skjønte jeg endelig at utsiktene til spilletid var små.

Fotballskoene havnet på hylla.

Hvis det er noe som heter teoretisk fotballtalent, så har jeg det. Flink til å løpe. Ekstremt god uten ball.