Denne uken har verdenssamfunnet, med en viss undring, vært vitne til den tilsynelatende passivt-betraktende rollen Hviterusslands opprørs- og antiterrorstyrker har inntatt etter søndagens parodi på et demokratisk presidentvalg. Store mengder demonstranter har, tilsynelatende fritt, fått markere sin misnøye med Lukasjenkos åpenbart kreative omgang med tallene.
Det har sågar blitt antydet at vel kan Lukasjenko beskyldes for å ha inntatt uanstendige mengder Møllers Tran i sin iver etter å legitimere sin egen rolle, men at han samtidig viser et humant sinnelag, ved å la en kritisk opposisjon utfolde seg fritt, blant annet i form av teltleir på Oktoberplassen.
Not.
Mot slutten av uken er valget ikke lenger ferskt som nyhetssak, verdenspressen pakker sammen og inntar jernbanestasjonen og flyplassen i Minsk, på vei til nye oppdrag. Demonstrantenes mobilkameraer og blogger overtar.
Opprørs- og antiterrorstyrkene kan endelig innta sin innøvde og vante rolle som presidentens jernhånd.
Natt til i dag ble Oktoberplassen ryddet. Demonstrantene omtales som terrorister, og blir ikke lenger bare beskyldt for administrative forseelser. Behandlingen er brutal og voldelig, selv mindreårige blir påført synlige skader. Amnesty International anslår at flere hundre er arrestert. Fengselsstraffene er uforholdsmessig lange. Dette er selvfølgelig en hensiktsmessig måte å skjule skadene demonstrantene er påført.
Lørdag, på årsdagen for Hviterusslands første uavhengighetserklæring, vil opposisjonslederne Milinkevitsj og Kazulin forsøke å mobilisere flest mulig til en fredelig og massiv markering.
Utenlandske journalisters synlige tilstedeværelse kan redusere faren for at markeringen ender i et blodbad.
Veien til revolusjon i Hviterussland er uansett belagt med større hindringer enn tilfellet var i Ukraina, hvor regimet var svekket av indre sprekkdannelser og setningsskader.
"Dongeri-revolusjonen" har blitt et begrep i Hviterussland, etter at en bit av dette stoffet ble brukt som erstatning for det opprinnelige, men nå forbudte flagget. Symbolikken i det røffe dongeristoffet kan nok bli sørgelig beskrivende.
Noen fløyelsrevolusjon blir det neppe.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Det ser ikke slik ut, nei!
Jeg er selvsagt fristet til å vinkle mot Putins mer eller mindre aktive støtte til det sittende regimet, men må nok innrømme at mine kunnskaper om østblokkpolitikk nok er bedre når det gjelder Roserevolusjonen i Georgia og konfliktområdene Sør Ossetia og Abkhasia. Jeg fikk anleding til å besøke Georgia like etter revolusjonen, og drar dit på ny i juli/august.
Mer interessant enn selve revolusjonen er tiden etter. Et nytt regime skaper voldsomme forventninger. Forventninger som er umulig å innfri på kort sikt. Godt hjulpet av aktivt motarbeidende Russland avtegner det seg betydelige konflikter innad i nasjonen. Med en lønn på 1$ dagen, 60% arbeidsledighet og en bensinpris på nærmere 8 kr literen er det en ikke ubetydelig utfordring å gjenskape et demokrati som fungerer.
Det er trygghet i et diktatur. Det er forutsigbart på samme måten som kommunismen. Visst var det ikke ytringsfrihet. Visst var naboen KGB-informant. Klart det gikk noen rubler eller lari ned i lomma på legen. Men man hadde noe å leve av; man hadde en inntekt.
Forutsigbarhet preger derimot ikke overgangen til markedsøkonomi som alle disse østblokklandene må igjennom. Å skulle omstrukturere flere generasjoners planøkonomiske tragedie til en strømlinjeformet vestlig modell krever mer enn penger. Det krever visjoner. Visjoner som man kanskje hadde på begynnelsen av nittitallet etter murens fall, men som nå har forvitret som et resultat av massearbeidsløshet, korrupsjon og tiltagende elendighet. Utfordringen for disse nyfødte demokratiene er å unngå å gå i oppløsning grunnet indre stridigheter. At russlands overordnede mål er å samle de tidligere sovjetstatene under seg bidrar sterkt til å undergrave Georgia og Ukraina. Å skape energikriser ser ut til å være Putins kvelertak på de nasjonene som ikke vil innordne seg.
Hvordan Putin vil forholde seg til et fritt Hviterussland kan man bare tenke seg. Mitt poeng er at det diktaturet man har i dag lett kan bli erstattet av et nytt og mer kamuflert marionetteregime under Putin.
Putins støtte til det sittende regimet er nok mer mer enn mindre. Vi snakker energi til lavpris, og vi snakker politisk legitimitet, for å nevne noe. For å bruke "kald krig"-terminologi, er Hviterussland Russlands siste buffer i vest, og trolig viktig, om ikke annet, så symbolpolitisk. At Putin har en nøkkelrolle i forhold til Hviterusslands utvikling, er hevet over tvil.
Det andre benet har Putin ettertrykkelig plantet i den demokratiske leiren, og samarbeider økonomisk, såvel som politisk. Russlands velstandsutvikling er avhengig av forholdet til Vesten.
Denne dobbeltrollen bør ikke undervurderes som strategisk kanal for påvirkning. Vestlig press kanalisert via Moskva til Minsk, vil være vanskelig for Putin å ignorere.
Rambukk tviler på at et marionettregime vil kunne være levedyktig når først frihetsønsket har begynt å forplante seg i befolkningen.
Legg inn en kommentar