Moderne husmor

Det er ikke det at jeg ønsker meg tilbake til en tid da kvinnelige livsledsagere ble levert fiks ferdig med husmorskole og generasjoners nedarvede kjerringråd og oppskrifter.

Vel, jeg kunne nok vent meg til en tilværelse der dagens hjemlige trivialiteter var tatt hånd om i god til før jeg entret hjemmets lune arne, tøfler, snadde, godstol og en smilende og lystig liten lerkefugl.

Men slik er det ikke lenger. Heldigvis. Tross alt.

Likevel hender det at menn vil være menn og kvinner vil være kvinner, i tradisjonell forstand. Når menn ikke lenger er handy-men og kvinner ikke lenger husmødre, fører det stadig til episoder som ville fått våre forfedre og -mødre til å riste forferdet på sine hhv. bryl- og skautdekkede hoder.

Året er 1999. Det er dagen før lillejulaften og freden begynner å senke seg. I den grad fred kan senke seg i et hus med en relativt gravid kvinne, høy (og lav) på hormoner. Ikke vet jeg hva hormonene driver med. Det jeg vet er at det de gjør i en gravid kvinne, det gjør de med en uforutsigbar intensitet som langt overgår omgivelsenes evne til å holde følge.

Det er sent og vi er i ferd med å sovne, da hun plutselig og tilsynelatende umotivert spretter (i den grad en gravid kvinne kan sprette) opp av sengen og lukker døren etter seg. Mens jeg ennå er halvveis i søvne, hører jeg romstering og nynning av julesanger fra kjøkkenet.

Jeg våkner tidlig. På puten ved siden av soves det dypt. Jeg tusler ut på kjøkkenet. Der blir jeg stående midt på gulvet og måpe.

På kjøkkenbenken troner et fantastisk pepperkakehus. Ikke nødvendigvis fantastisk flott eller elegant eller vinkelrett.

Bare fantastisk.

Tanken på at hun, spontant og i hemmelighet, har arbeidet med dette til langt på natt er absurd. På en fin måte. Jeg smiler og sender en varm tanke i retning sovelydene fra rommet ved siden av.

Så oppdager jeg den åpne verktøykassa på kjøkkenbordet. Har hun kastet seg over forefallende vedlikehold mens pepperkakehuset stekte i ovnen? Av en eller annen grunn ville jeg ikke blitt veldig overrasket.

Men ingen spor verken etter nylig utført snekkerarbeid eller nye farger på veggene.

Jeg flytter forsiktig på pepperkakehuset for å sette på kaffen. Stusser litt over den lyse, ubestemmelige fargen som enkelte steder har presset seg ut i veggskjøtene. Det ligner ikke på melisglasur og er definitivt ikke smeltet sukker.

Bak pepperkakehuset ligger limpistolen fra verktøykassa.
--------------------------
Kjære leser, ha en en riktig god jul!

Kaoskontroll

Allienes meritter på marsipanfronten ga inspirasjon til å fortelle om en ganske lik situasjon, omtrent på samme tid, men i det Rambukkske hjem.

Årets julekalender inneholder ikke sjokolade eller plastleker. Ikke engang luker er det i den.

Nei, årets julekalender er intet mindre enn en tovet katt. Rett og slett. Denne julekatten er utstyrt med en slags lomme.
Hver morgen inspiseres lommen av to pysjamastøflende barn. Opp fra lommen drar de en lapp. På lappen står det f.eks. "Bake pepperkaker", "Gå på kino", "I dag får dere lage middag", "Fotmassasje" eller andre ting som er ment som beskjedne høydepunkt i en lang adventstid.

Forrige lørdag var dagen for å "Lage marsipan". Ikke som i "Farge og forme ferdigkjøpt marsipan", men som i "Lage marsipan".

Far hadde for anledningen trukket lappen "Handle brød, melk og juletre, samt henge opp lys i granbusken i hagen".

Mye bra kan sies om min kjære. Faktisk veldig mye. Blant alle hennes flotte egenskaper er imidlertid ikke evnen/viljen til å følge oppskrifter til punkt og prikke, eller lytte til råd som medfører ekstra tidsbruk.

Mens jeg pakker sammen returplast/-papir/-glass og panteflasker, registrerer jeg at damene beslutter å droppe skolding av mandlene. Jeg tenker i mitt stille sinn at "her skal det virkelig lages konditorfagets svar på dansk rugbrød". Akkompagnert av entusiastisk kvitring fra kjøkkenet, forlater jeg klokelig åstedet.

-Lykkelig uvitende om episoden av kreativ, utagerende og fnisende improvisering som utspiller seg når den gode, gamle mandelkverna med sveiv viser seg å være sunket i jorden.

Jeg skjønner tegninga når jeg kommer hjem og finner opptil flere bataljoner med sjokoladepyntede figurer i mørk, grov mørtelmasse, og min kjære med et hektisk smil om munnen, i det hun febrilsk forsøker å vaske den elektiske kaffekverna med vann og Zalo.

Smaken? Annerledes, men absolutt ikke vond. Særlig om man prøver å ikke tenke på marsipan.

Konsistensen? Ikke akkurat espressomalt.

Vampus uten sandaler

-ville vært den optimale overskriften for å få mange lesere. Det skjønner jeg nå.

Gårsdagens innlegg, i kombinasjon med en tekstlink hos Vampus, bragte statcounteren til nye høyder. Og det for et innlegg som strengt tatt ikke var annet enn en ubetydelig, fjasete morsomhet, snekret sammen med venstre hånd på tre minutter.

Det samme skjedde med Er du urban? og Nye pupper til advent?. Dette er overskrifter i beste tabloide Dagblad-stil. Effekten var tilsiktet og ikke overraskende.

Innlegg som Slipsdag, Diskresjon er oppskrytt og Open letter to all brits trakk også mange lesere, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor.

Mekanismene som ligger bak søkemotorenes prioriteringer er konkrete og forholdsvis begripelige. Mekanismene som ligger bak dine, kjære lesers, prioriteringer og valg på klikkefronten er langt mer subtile.

Jeg tipper de fleste blogger har en grunnstamme av lesere, en hard, trofast kjerne. Disse klikker seg innom jevnlig, uavhengig av overskriftene. Størrelsen på denne grunnstammen varierer selvfølgelig.

Om det ikke nødvendigvis er definert som et konkret mål, tror jeg de fleste setter pris på flest mulig lesere og en økende "grunnstamme". I motsatt fall kunne man jo like gjerne skrevet for nattbordskuffen.

Det finnes bloggere som sier de ikke bryr seg om hvor mange som er innom, eller om noen er innom i det hele tatt.

-Hallo...!

Ha meg unnskyldt, men om du publiserer på World Wide Web, fullstendig likegyldig til om noen legger merke til deg, har du enten misforstått konseptet "internet", eller du koketterer big time!

Jeg innrømmer det: Som blogger ønsker jeg flest mulig lesere, men mest av alt lesere som kommer tilbake.

Det betyr ikke at jeg er villig til å ty til overskriftshoreri for å trekke lesere til en tynn tekst. (Til en god tekst, derimot...)

I så fall burde overskriften på dette innlegget være "Vampus uten sandaler, men med pupper".

Vampus i sandaler

Møt Crassus Vampus, den grådige og onde guvernøren av Korsika, med en tilbøyelighet til å utarme sitt folk gjennom voldsomme skatter.

Navnet har sine røtter i det serbiske vampir, som betyr blodsugende gjenganger. 

(Crassus Vampus utøver sin makt i Asterix-universet, og enhver likhet med virkelige personer er naturligvis tilfeldig)

Biltullsynet

Familien Rambukk har de siste årene opparbeidet en viss blaserthet i forhold til begrepet "romslig bil". Vi har putret rundt i en hvit kassebil ("Fiskebilen"), med fem gode seter, solide takbøyler og en hel sportsbod bak. Sykler, ski, optimistjolle, bjørkeved. You name it, alt får plass!

Den ikke helt uventede dødsdommen faller ved høstens EU-kontroll. Farlig rust, brukket fjærblad, anslåtte reparasjonskostnader på minst ti ganger bilens verdi. Ok, ut på bilshopping.

Mitt entusiastiske forslag om en Land Rover Defender ("..fantastisk morsom å kjøre off-road med..") faller til jorden som en død spurv ("..jeg har utfordringer nok med å holde meg on-road, dessuten er traktor mest praktisk for bønder..").

Ideen om en kjapp, liten Golf blir også forkastet. Konemor, som tross alt er den som bruker bilen mest og dermed har dobbel-stemme, insisterer på en ny kassebil.

Valget faller på en pent brukt Toyota HiClass, 10-seter minibuss. Jeg er den eneste i familien med minibuss-sertifikat, så en nedregistrering er påkrevet.

Etter å ha fjernet det ene setet, ringer jeg Biltilsynet: "Bare stikk innom, så får du en drop-in time".

Det er mandag, og jeg ofrer lunsjen for å svippe innom Biltilsynet på Økern. Der får jeg beskjed om å komme tilbake dagen etter. Jeg blir rådet til å stille meg i kø senest klokka sju.

Tirsdag, klokka er 06.30. Jeg er første bil i køen. Klokka 08.30 åpnes dørene og jeg blir den heldige vinneren av en time klokka 12.00 samme dag (-ikke akkurat helt "drop-in", kanskje..).

Etter noen timer på jobb, bærer det tilbake. Jeg blir vinket inn i en svær kontrollhall. Setene skal telles. To mann blir satt på jobben for å forsikre seg om at bilen ikke inneholder mer enn ni seter. Det tar (faktisk) litt tid, men uansett hvordan det letes og telles, finner de ikke flere enn ni seter.

Jeg blir kommandert inn i ekspedisjonen for å betale. Jeg betaler, får en kvittering og blir kommandert tilbake til kontrollhallen for å få stempel på kvitteringen. Tilbake i kontrollhallen står sete-tellerne klare med stemplet. Det stemples omhyggelig, jeg får tilbake kvitteringen og ny beskjed om å returnere til ekspedisjonen. Midlertidig vognkort skal utstedes. Men først må damen som utsteder midlertidige vognkort jobbe seg gjennom en formidabel bunke med andre saker. Bak skranken, ved siden av damen som utsteder midlertidige vognkort, sitter to av hennes kolleger. De utsteder på ingen måte midlertidige vognkort. De sitter godt tilbakelent og pludrer om løst og fast. Etter en drøy halvtime opphører plutselig tastingen fra damen som utsteder midlertidige vognkort. Hun ser spørrende opp på meg: "Er det midlertidig vognkort du venter på?" Jeg svarer bekreftende. "Gi meg papirene, så skal jeg ordne det for deg".

I det jeg, fem minutter senere, svinger ut av kontrollhallen, sveiper jeg blikket over bilene på parkeringsplassen.

Der, i en stasjonsvogn, halvt sitter, halvt ligger sjefen for Biltilsynet med øynene lukket. Ut av vinduet strømmer tonene av "All by my self" med Celine Dion.

Blåmandag

Ordene er satt sammen av Karina Ullensvang. Røverhistorien finner du ved lett scroll nedover, eller ved å klikke her.

Poetisk kriminalitet

Som en vanligvis lovlydig borger, føler jeg at jeg nå har beveget meg farlig nær grensen mellom streit og litt gær'n (fra den streite siden).

T-banen på vei til jobb: Rushtid, ståplass og mange vitner. Blikket faller på dette diktet. Det er skrevet av Janne Nygård, 17 år.

Gjennom prosjektet "Mellom linjene" har Oslo Sporveier lånt ut reklameplass. Her henger det dikt skrevet av unge talenter. Med i prosjektet er også Foreningen !les og Dagbladet.

Jeg lar meg fascinere av leken med ord og språklige virkemidler. Dette er bra!

I det jeg står ved døra, klar til å følge strømmen ut av vogna, registrerer jeg med skrekkblandet skrekk at armen min plutselig strekker seg mot plakaten, døra går opp, hånden tar tak og hekter plakaten av.

Med en plakat i A3-format under armen, kjenner jeg de måpende blikkene som følger meg over perrongen. Jeg går med bestemte og nonsjalante skritt, mens jeg diskret forsøker å rulle plakaten sammen.

I sikkerhet på kontoret ruller jeg den ut, og oppdager at det er et flott dikt på den andre siden også, skrevet av Karina Ullensvang, 20 år.

Nå kjenner jeg ikke strafferammen for lyrikk-tyveri. Jeg håper poetene tar stuntet som et uforbeholdent kompliment.

Hvilepulsen er fortsatt høy.

Nye pupper til advent?

Eller hva med smalere nese til nyttårsfesten eller en rynkefri romjul?

Kanskje bare lang maske og skjegget i postkassa til evig tid...

Talentspeideren ringte aldri

Den norske fotballserien 2006 er historie.

Aalesund er i Tippeligaen. Molde er ettertrykkelig plassert i 1. divisjon.

Vinteren kan komme.





Foto: Knut Skarland

Rambukks forhold til fotball var lenge preget av et ikke ubetydelig sprik mellom drøm og virkelighet. Onde tunger vil kanskje hevde at akkurat det er en forutsetning for å kunne være Aafk-supporter.

Som femåring ble jeg, sammen med noen jevnaldrende, utfordret av de store gutta til straffekonk. Vi skulle spille om penger. Store penger. Eventuelt juling om det skulle passe bedre. Om det var mot, konkurranseinstinkt, mangel på gangsyn eller manglende begrep om penger, er usikkert. Sikkert var det ihvertfall at jeg var den eneste som trådte frem, klar for å innkassere gevinsten. Jeg sliter fortsatt med en milliardgjeld etter denne duellen på løkka.

I tredje klasse ble jeg tatt ut til å spille mot A-klassen etter skoletid. Å gå rett inn på laget uten prøvespill blir ofte oppfattet som en udiskutabel anerkjennelse av fotballfaglig kredibilitet og talent. Såpass skjønte jeg. (På det tidspunkt lykkelig uvitende om at jeg i virkeligheten var en akutt nødløsning på grunn av sykdom)

Denne gode følelsen av tøff selvtillit toppet seg da den første pasningen kom, og jeg dempet ballen elegant med venstrefoten. Etter et øyeblikks overraskelse over det vellykkede mottaket, klarte jeg å drible og finte meg forbi to motspillere, dytte ballen i skuddposisjon og plante kula rett i nettet. Jeg strakte armene i været og tok imot jubelen med et triumferende smil. Den gode følelsen av tøff selvtillit forsvant da det gikk opp for meg at jubelen kom fra laget til A-klassen, og at keeperen jeg nettopp hadde psyka ut, var min egen.

Mine beste kamerater spilte fotball. Det var derfor en selvfølge for meg å troppe opp på fotballtrening uke etter uke, år etter år. Når treneren ropte til de andre fra sidelinjen, så var det forholdsvis begripelige beskjeder som "skyt!", "fremover!", "bra!" og "tilbake!". Til meg skreik han helst "spre deg!", "neei!" eller "ikke dit!".

Jeg etablerte meg etterhvert som en habil innbytter. Habil i betydningen "aldri byttet inn".

Da jeg, før en treningskamp, fikk stukket et flagg i hånda med beskjed om å være linjedommer, skjønte jeg endelig at utsiktene til spilletid var små.

Fotballskoene havnet på hylla.

Hvis det er noe som heter teoretisk fotballtalent, så har jeg det. Flink til å løpe. Ekstremt god uten ball.

Heroes from the past - Koinonia

Abraham Laboriel on bass, Alex Acuna on drums/percussion, Bill Maxwell on drums, Hadley Hockensmith on guitar, Justo Almario on woodwinds and Harlan Rogers on keyboards.

Each one of these fabulous guys are world class artists and studio musicians for some of the the biggest names in the music world.

Together they were the super-group Koinonia. What a band!

Turn up the volume and just dive in to this funky landscape of jazzrock, performed from the heart!

I´ve watched them live several times, and believe me, these guys really knew how to share the joy of music!

Hva er galt med sivilisasjonen?

En tilstand av dyp bloggdvale avbrytes brutalt, i det Amos Keppler kyler en stafettpinne rett i bakhodet på meg.

Amos´ utfordring er ikke akkurat av det upretensiøse slaget:

Rambukk har fått i oppgave å skrive om hva som er galt med sivilisasjonen. Ikke bagatellene som sykehuskø, arbeidsløshet og matforgiftning, men hva som er fundamentalt galt, hva som bør få oss til å snu ryggen til den og vende tilbake til naturen.

Intet mindre.

Selveste Løsningen.

Den eksistensielle Fasit.

Bloggposten som oppnådde kultstatus.

Eller forsøket som falt patetisk til jorden med et plask.

Vi får se...

Først: Amos forutsetter at noe er galt med sivilisasjonen. Greit. Vi er enige i premisset.

Så: Det er neppe grunnlag for å anta at Amos Kepplers og Rambukks sivilisasjonskritikk og virkemidler på noen måte er sammenfallende. Greit igjen. Konsensus er ikke noe mål i seg selv.

Men: Rambukk kjøper ikke uten videre premisset om at vi bør snu ryggen til det som ikke fungerer.

For all del, finn deg gjerne en lettstelt hule på Hardangervidda om du føler at borgerrollen krever for mye av deg. Det blir for struts for meg.

Sivilisasjon oppstår når mennesker møtes og forsøker å finne løsninger på utfordringer som oppstår når mennesker møtes (Rambukk, 2006...hm).

Verden består av uhorvelig mange mennesker. Det finnes ikke lettstelte huler nok til alle. Verken på Hardangervidda eller andre steder. Sivilisasjon er uunngåelig.

Det finnes alternativer til sivilisasjonen slik vi kjenner den, men det finnes ikke alternativer til sivilisasjon. Med mindre målet er en usolidarisk og nådeløs "survival of the fittest"-tilværelse.

Nå kunne jeg selvfølgelig, for historiens skyld, skrive meg inn i en halsbrekkende sivilisasjonsflukt med første bane til Frognerseteren, nevekamp med elg på Kikut og barkebrød på Kjerkeberget. Jeg gjør ikke det.

Istedenfor tenker jeg litt på hva jeg kan gjøre for å forbedre sivilisasjonen.

Ikke hva George W. Bush eller Jonas Gahr Støre eller Kim Jong Il eller Angela Merkel eller Bono eller Steinar Lem kan gjøre, men hva jeg kan gjøre. For å forbedre litt.

Jeg tror ikke på noe Utopia, bestående av generøse, tolerante, forsonlige og barmhjertige altruister. Verden har aldri vært, er ikke, og vil aldri bli sånn.

Verden har alltid vært, er, og vil alltid være befolket av grådige, intolerante, uforsonlige og ubarmhjertige egoister.

Det er det vi har å jobbe med.

Jeg skriver gjerne om verdens urettferdighet, fattigdom, AIDS, hullet i ozonlaget, korrupsjon, maktmisbruk, kollektiv handlingslammelse og u-landsgjeld.

-Men ikke nå.

I stedet vil jeg fortelle en liten historie.

Du syns kanskje den er naiv. Eller sjarmerende. Eller banal. Eller irrelevant.

Du om det.

Jeg syns den er viktig. Her er den:

En far og hans lille datter rusler langs stranden. Det er lavvann, og stranden er overstrødd med muslinger som havet har etterlatt seg.

Jenta tar opp en musling, ser på den og tenker seg om. Så kaster hun den ut i sjøen. Hun tar opp en til, og enda en. Muslingene flyr gjennom lufta og lander på dypt vann, en etter en.

Faren ser på datteren og spør: -Hvorfor gjør du det?

-Jo, fordi muslingene dør hvis de ikke kommer tilbake til havet.

-Men det er jo tusenvis av muslinger som blir skylt i land hele tiden, det er meningsløst å prøve å redde dem!

Datteren ser på faren, holder opp en musling og sier: -For denne er det ikke meningsløst.

----------

Stafettpinnen går videre til Knut Albert, med følgende oppdrag:

Du er ute på en trans-galaktisk langweekend. Mens du suser langs Melkeveien, oppdager du ved en tilfeldighet planeten Tellus. Du bestemmer deg for å bosette deg her. Hvor på planeten velger du å lande, og hvorfor?

Rambukk letter på trykket

Rambukks "code of conduct" har til nå reflektert en viss aversjon mot blogg-memer. Vel kan de være både lesverdige og tankevekkende. Du kommer likevel ikke unna at de, berettiget eller ikke, signaliserer skrivesperre, bloggtørke, kreativ tomgang, garasjesalg og fnisete skoledagbok.

Vel, sannheten er at den prinsipielle, rakryggede og ufravikelige motstanden mot blogg-memer stikker omtrent like dypt som sårheten over ikke å ha blitt tagget. Før nå.

Alliene har utfordret meg:

Jeg skal avsløre ti forskjellige ting jeg gjerne skulle sagt eller burde/kunne si til ti forskjellige personer, men som av ulike årsaker har forblitt eller forblir usagt.

Mennesker som kjenner meg trekker gjerne frem "diplomatiske evner", når jeg skal beskrives. Så, med fare for full diplomatisk krise, her kommer Rambukks verbale klasebombe:

1. Brutale sannhet: Slapp av, det er bare livet!

2. Brutale sannhet: Joda, du er flink, men det er hakket mer sjarmerende når andre enn deg forteller det.

3. Brutale sannhet: Løft blikket fra formalitetene, og kjenn etter selv! Det er forskjell på formell korrekthet og rett.

4. Brutale sannhet: Ikke glem hvor du var før du kom dit du er!

5. Brutale sannhet: Du er faktisk nydelig når du glemmer å være usikker!

6. Brutale sannhet: Du har mistet all troverdighet!

7. Brutale sannhet: Det er nå barna dine er barn. Du kommer til å angre på at du tuller bort de få årene du har dem til låns, bare for å dyrke ditt eget ego!

8. Brutale sannhet: Hvem er det du prøver å imponere? Kan du ikke bare være deg selv?

9. Brutale sannhet: Er ikke livet for kort til å bruke energi på gammelt grums?

10. Brutale sannhet: Det er ikke nødvendig å gå i forsvar når det ikke foreligger noe angrep!


Jeg kaster hansken, og utfordrer Marion, Morten Drægni og Vampus.

Jumping-sad, whisper-hysterical

Har du noengang opplevd følelsen av ekstremt utagerende paralyse? Følelsen av å sitte naglet bom fast samtidig som kroppen begynner å finne sitt eget bevegelsesmønster? At du sitter der med den moderate og harmoniske hjernen din og vantro bevitner lemmenes opprør mot "sitte-pent-med-avisen-og- kaffen-på-sjubåten-konvensjonen"? At du må sette fra deg kaffen for å frigjøre høyre tommel som tungt pumper en suggererende bass mot låret mens fingrene på venstre hånd lekent turnerer rytmene? At en symbiose av vektløs vokal, gitar og drømmesynth fremkaller et salig smil og hodebevegelser som sist ble observert i Slottsparken på 70-tallet?

Nei, jeg har ikke røyka bestefars gamle sokker.

Lytt på Felix, så skjønner du hva jeg mener. Klikk deg inn her, så skjønner du mer. Eller her. Eller her. Eventuelt her.

Jeg har skrevet om Maika tidligere. Den hyppigste, og mest beskrivende kommentaren fra folk jeg har introdusert Maika for er "jøss!"

En av dem som skrev kommentar til innlegget sier: Dette er et band verdt å merke seg! Kvalitetstung musikk med tekninsk sterk instrumental (deilig i en tid med overdoser av manipulert techno-jalla!), rytmer med dynamisk driv og overraskende vendinger, og helt unik vokal! Spill samme sangen 50 ganger og opplev at denne sprell levende musikken ligger lag på lag og gir deg stadig nye opplevelsesdimensjoner. Dette er bandet sitt som i hvert fall jeg skal heie på!

Jeg lot en lydfrik av en kompis høre på en av låtene. Han ble sittende med hodetelefonene på og øynene lukket gjennom alle sporene.

Fredag, 8. september spiller Maika på intime og stemningsfulle Hellviktangen, en kjapp fergetur fra Aker Brygge. Nesoddinger og stadig flere Oslo-folk har for lengst oppdaget dette fantastiske konsertstedet. Maika på hjemmebane!

De som ikke klarer å vente så lenge, kan oppleve Maika på John Dee allerede 31. august. Her skal de varme opp for svenske The Sounds, som er på verdensturnè.

Snart jul

Tidenes sommerferie har vært lang, varm, off-line (med unntak av nøktern WAP-surfing), og helt fri for lange flyreiser, tettpakkede strender, kosmopolitisk gatetraving, høye utgifter og ditto pes.

Til gjengjeld har ferien vært preget av tid. God tid. Og frihet.

Ikke monoton ventetid, men tid til å være sammen, tid og frihet til å være spontan. Tid til å kjøre over Valdresflya istedenfor gjennom Gudbrandsdalen, selv om det tar flere timer lengre (ikke et vondt ord om Gudbrandsdalen, men strekningen Oslo-Dombås vil aldri bli annet enn en effektiv transportetappe). Tid til å oppdage at gammelt vennskap kan være særdeles korrosjonsbestandig. Tid til å gå i fjellet og oppdage at selv seksåringen klarer tunge sunnmørsfjell, så lenge hun får bestemme tempoet selv. Tid til både klatring og padling med barna på en og samme dag. Tid til å la seksåringen bli fortrolig med å klatre høyt, slippe taket og la tau og sele gjøre jobben. Tid til å bevitne niåringens utrettelige repetisjon av sin egen, uortodokse variant av eskimorulle med kajakk (kantre, sparke seg ut og svømme under kajakken).

Tid til å lage god hyttefrokost, og å holde på til avisene er lest og dagens planer er lagt. Tid til å ikke legge noen planer i det hele tatt. Tid til å dorge etter akkurat nok makrell til en sen middag ved grillen. Tid til å bade selv om klokka nærmer seg midnatt. Tid til en spontan harrytur til Strømstad uten annet formål enn å rusle langs bryggene og spise Budapest-tårta på en benk. Frihet til å suse forbi Nordby uten snev av dårlig samvittighet for ikke å fylle bilen med billig ost og klissete kyllingvinger.

Snapshot fra en strand ved en hytte i Østfold:

Niåringen, en fetter og en kusine legger ut fra land på en "rumperister" (diameter 1 m) i sterk fralandsvind. I friskt driv med kurs mot Færder og Skagerak stopper ferden brått i et skjær omtrent 200 meter fra stranden. Columbus, da Gama og Polo går i land, sikrer fartøyet med en "tung stein" (ca. 1 kg), og begynner å utforske skjæret. Mens barna er opptatt med arkeologiske utgravinger på den andre siden, tar et vindkast tak under rumperisteren og slenger den kast i kast utover fjorden. Fra land ser vi at de skipbrudne har oppdaget katastrofen og løper mot fortøyningsstedet. I noen spennende sekunder venter vi spent på hvordan de skal velge å angripe situasjonen, og håper de har dømmekraft nok til ikke å stupe uti for å ta opp jakten. Så snur de seg mot land og veiver med armene mens de frydefullt skrekkslagne roper på hjelp. Det vil si, vinden sluker ropene, men vi "kjenner våre pappenheimere", og vet at det ropes. Etter en kald og kjapp redningsaksjon, er barna eskortert trygt til fastlandet. Eventyret avsluttes i høye bølger med en vellykket båtjakt på en flyvende rumperister.

Snapshot fra Hard Rock Cafè Gøteborg:

Rambukk sammen med seks spreke damer: Kjære konemor, to døtre, svigerinne, svigerinnens kvinnelige samboer/kjæreste og svigerinnens kvinnelige samboer/kjærestes datter.

Alle som har vært på en Hard Rock Cafè vet at servitrisene ikke akkurat går i bunad. Min kjære kommenterer skjørtelengden og mener at her har de virkelig kuttet kostnader. Morsom aha-opplevelse når mitt (sikkert moralsk haltende) forsvar av skjørtelengden (..jeg syns skjørtelengen er fin, jeg..) varmt og energisk bifalles av selskapets kvinnelige kjærestepar!

Snapshot fra London:

I det ferien går inn i sin avsluttende fase, meldes det at Harrods har åpnet årets juleutstilling.

Klukkesundag

Klukk, sa den gamle ferja
ved brygga i solgangsvind.
Klukk, sa den vesle båra
vennleg mot ferja inn.
Klukk, klukk sa to jenter på tofta
sæle av kjærleik og sorg.
Klukk, klukk sa dertil to høner
som kom frå byen i korg.
Klukk, sa det i ein koffert
som stille vart lempa om bord.

Så var det tida for avgang
og farkosten gleid utpå fjord.
Jentene smilte milde
og ferja huska så smått.
Det var ein slik klukkesundag
då verda hadde det godt

(Tarjei Vesaas)

Et innlegg hos Marion fikk meg til å børste støv av dette diktet.

Drømmedame

Tirsdag ettermiddag. På vei hjem med Nesoddbåten. Ser ut over fjorden og prøver å holde meg våken. Klokka er kvart på fem. Telefonen ringer. På displayet står det "Hjem".

-Hei hei!

-Hvor er du nå?

-Sitter på båten.

-Kan du skynde deg hjem?

Jeg trekker pusten og bruker et mikrosekund til å skanne alle mulige scenarioer som skulle gjøre det presserende for meg å infinne meg ASAP. (Sykdom eller skade, en avtale jeg har glemt, noe som må repareres, datatrøbbel, bulka bilen, innbrudd, torpedo på trappa, nødvendig tur til IKEA, sliten kone?)

-Det er åttendedelsfinale, Brasil - Ghana om et kvarter! Vi tar middag og øl i sofaen, høres det greit ut?

-Eh...vil du se fotball, frivillig?!

-Klart, jeg kommer og henter deg på brygga!

Noen dager bare rocker.

WTO, perler og kumøkk

Innen 30. juni skal regjeringene i rundt 50 av WTOs medlemsland, deriblant Norge, forhandle seg frem til en landbruks- og handelspolitisk avtale vedrørende kutt i, og harmonisering av tollvern, internstøtte og eksportstøtte.

Sterke krefter ønsker at forhandlingene skal bryte sammen. De føler seg truet. De vet at en fremforhandlet avtale vil medføre konkurranse både på pris og kvalitet.

Andre mener at WTO er nøkkelen, eller ihvertfall et utgangspunkt, for en fri verdenshandel hvor også utviklingslandene skal kunne inkluderes i den globale økonomiske veksten.

Ordførere fra mer enn halvparten av norske kommuner har skrevet under på et opprop mot forslaget til WTO-avtale.

En av initiativtagerne, Arnfinn Nergård (Sp) hevder, i dagens Dagsavisen, at norsk landbruk har felles interesser med landbruket i utviklingslandene i kampen mot matvareindustrien i store, rike land.

Han sier ingenting om de himmelstormende forskjellene i subsidie- og beskyttelsesnivå, mulighetene for innenlandsk avsetning, og mange utviklingslands egne ønsker om å kunne vinne innpass i vestlige butikkhyller på rettferdige vilkår.

Så kommer uttalelsen som ikke behøver noen kommentar. Bare stille undring over evnen til å finne perler i kumøkk:

"Det handler også om matvaresikkerhet. Det er et sunnhetstegn for norsk landbruk at vi fant e.coli-sauen. Det hadde vært mye vanskeligere med importert kjøtt."

Menn og dameundertøy

Oppdrag til Rambukk: Innkjøp av bh til sin kjære.

Piece of cake.

Tappert og målbevisst entrer jeg undertøysavdelingen på Steen & Strøm. Etter over en halv times smyging mellom hyllene, vurdering og leting, må jeg kapitulere (øvrige kunder og betjening har trolig allerede stemplet meg som tvilsom undertøysfetisjist).

Jeg oppsøker en ekspeditrise som ser hyggelig ut.

-Jeg ser etter en fin bh. Ikke til meg selv altså..!

-Hvilken type tenkte du på?

-Eh, nei det måtte være en sånn to-pupps med reimer og seletøy og hele pakka...-lett å få opp, glipper det ut av meg.. (hevede øyebryn)

Jeg geleides mot noen som skal være eksepsjonelt gode og behagelige (dog til en eksepsjonelt ubehagelig pris).

De ser flotte ut, hvite og feminine (-og av den typen som formelig ber om å bli hektet av, om du skjønner...)

Fornøyd fisker jeg opp bankkortet og gjør meg klar til å avslutte handelen.

-Du, jeg må vite hvilken størrelse du skal ha.

Størrelsen, ja, selvfølgelig. Det er ikke urimelig at de leveres i ulike størrelser. Akkurat som det som skal inni dem.

Hm, farlig farvann, tenker jeg. Her finnes ingen feilmargin eller tabbekvote. Jeg kan ikke ringe for å spørre, dette skal jeg klare selv. Jeg har ikke tid til å dra hjem for å sniktitte i klesskapet. Dette må avgjøres her. Og nå.

-Omtrent så store.

Jeg plasserer hendene i skålform foran brystkassa i et forsøk på å illustrere. (Innser at jeg ser ut som en 17-åring i en hverdagslig muggekonversasjon med kompiser). Gestikuleringen illustrerer lidenskapelig fiksjon mer enn virkelighet, viser det seg. Ekspeditrisen sukker vennlig , men overbærende.

Et øyeblikks innskytelse gir meg en ny ide. Genialt! Jeg kan bare peke ut de puppene i butikken som ligner mest.

Heldigvis innhentes jeg av anstendighetens festbrems, og dropper tanken, før det er for sent.

-Det er vanskelig uten å se dem på. Er det mulig å bruke utstillingsdukker?

Ekspeditrisen ser tvilende på meg, men innser kanskje at her må noe gjøres for å slippe å ha meg hengende rundt lenger. Hun ønsker nok å gjeninnta rollen som diskret og hjelpsom ekspeditrise i fin undertøysbutikk.

Hun sender meg et ok-nå-skal-vi-være-skikkelig-gærne-smil, stripper fire forskjellige utstillings-torsoer og plasserer dem i stram givakt ved siden av hverandre på disken. Vi har gaflet oss inn på fire størrelser i omtrent riktig format. Ekspeditrisen monterer varene. Jeg står litt på avstand som en eneste stor Miss Norway-jury.

De andre kundene i butikken har sluttet å titte diskret, og står nå rundt og glaner åpenlyst.

-Nummer to fra venstre. Det er henne!

Utstillingsdukkene lempes ned fra disken, jeg drar kortet og ekspeditrisen sukker lettet.

Piece of cake.

Spiders are lousy swimmers

Rushing home from a busy day at work. A lump of stress in my chest.

Simultanious-capasity-challenge: Eating dinner while remote controlling nine year old sailing princess packing drysuit, lifejacket, gloves, towel, extra clothes and other gear. Off to dinghy training.

Rigging the Optimist, checking sail, airbags, block, boom lift and kicker. Helping sailing princess force her head through the tiny hole in the neck seal (makes a child birth look easy and painless).

Daddy is lucky-guy today: Following the sailors with go-cartish RIB. Adrenalin. Lots of wind and salty seawater in my face, racing, surfing and jumping the waves (and looking after the sailing kids, of course...).

Suddenly, an unexpected jibe forces sailing princess in to a total capsize. Dad speeding over to give comfort and advice for the turning-drill. Daughter swimming around, obviously looking for something in the water. Comfort not needed.

With fascination, she had been following the movements of a misplaced spider wandering around on one of the airbags. This had led to a moment´s lack of concentration, resulting in the jibe and capsize. In the water, she had noticed the continuous presence of the sailing spider, now on top of the turned hull. In a glimpse of scientific curiosity she had, with her fingers, ejected the spider off the boat and into the sea, gathering empirical data regarding a spider´s ability to swim.

Conclusion: Spiders are lousy swimmers.

She rights the boat and continues sailing.

Afterwards: Waffles, coffee, chatting and laughing while the sun sets.

Working day-feeling of stress completely vanished.

On top

Some days are "Yuppie-days".

What is a "Yuppie-day"?

A "Yuppie-day" would be just like another working-day, with working-tasks, had it not been for the additional elements of formality, i.e. dark suit, white shirt, tie, black socks without holes, tidy manicure, water-combed hair, briefcase, polished shoes, polished smile and maybe a plane ticket.

In other words: Executive look. Sharp dressed. Cool. Important. Man of the world.

The morning turns out to be a bit more busy than normal.

Daddy needs to shave (no rough "dirty-look" today), button the shirt (carefully ironed the previous night) and windsor the tie in front of the mirror. Un-windsor it and unbutton the shirt after an enthusiastic bear-hug from a raspberryjam-sticky, affectionate five-year old. Turbo-iron a clean shirt, button it and windsor the tie while rushing past the mirror.

Five-year old clean, dressed and ready with lunch-box and bobby-pin, giving daddy an indulgent look. Rushing out the door. Rushing back in to check the iron. It's off. Hit the road to kindergarten.

Five-year old safe in kindergarten. Hug. Wave. - Check.

Run.

Well seated in the Airport Express Train. Double cortado, Stan Getz on the iPod, a last glance at the papers.

A sense of acknowledgement and even some discreet smiles from other travellers.

Executive look. Sharp dressed. Cool. Important. Man of the world.

Security check at the airport. As I carefully fold my jacket into a plastic box, I notice.

Just under the collar, hanging down the back like a merry streamer. A pair of panties, evidently used, butterside out, size five years, white and red with motif "Bamse, the strongest bear in the world".

Displayed on my suit the whole morning to the obvious amusement for the public.

A useful reminder of the things that count.

(Translated by request. Here is the original post)

La Sosta leve!

Fra sitt semi- (ev. kvasi-) urbane eksil på Nesodden, hender det rett som det er at Rambukk savner livet på Adamstuen.

Halsbrekkende aking på Idioten om vinteren, og hverdagsgrilling med venner når snøen er borte. "Indian Summer" og klokkeklang i Stensparken. Byens flotteste utepils på St. Hanshaugen. Blomster og gårdsegg hos Magne på hjørnet. Parmesan og mascarpone hos Mario. Kort vei til alt. Langt unna skremmebildet av Tigerstaden.

En unik småbyatmosfære innenfor Ring 2.

Det nærmeste du kommer hjertet i denne "småbyen" er La Sosta. Hjørnet Brageveien - Ullevålsveien. Duft av nymalte kaffebønner og fersk, italiensk småmat. Inne står Marco (bildet) ved espressomaskinen. Alltid vennlig, effektiv, hjelpsom og inkluderende. Akkurat som Silvia, Ingrid, Henning eller en av de andre som bidrar til at dette gatehjørnet nå er et eneste stort smilehull.

God kaffe får du overalt, ikke bare her. Det som gjør La Sosta til en virkelig god kaffebar er ikke først og fremst kaffen (at den er perfekt er noe du får med på kjøpet).

Den gode, tilbakelente atmosfæren, familier og venner som samles etter jobb og skole, alltid noen å si hei til, kommentarer og samtaler på tvers av de små bordene, beskjeder og nøkler som formidles over disken, barn som er på fornavn med en betjening som er på fornavn med dem, og som vet hvem de skal sjarmere for å innkassere et sukkertøy.

Alt dette gjør at La Sosta har opparbeidet en status som et sosialt sentrum, et selvsagt møtested i lokalmiljøet, og et ettertrykkelig ballespark til myten om at livet i storbyen er kaldt, upersonlig og fremmedgjørende.

Det er mer trygt lokalmiljø her enn mange steder i bygde-Norge.

Da La Sosta for en tid tilbake sto (og fortsatt står) i fare for å miste leiekontrakten, mobiliserte et samlet nabolag med leserinnlegg, underskriftskampanje og synkron søvnløshet. Det sier ikke så rent lite om hvor viktig denne caféen er for mange mennesker.

Egentlig er dette et sted som burde forbli en godt skjult hemmelighet.

Gode ting bør imidlertid deles, så:

En dobbel espresso takk!

(Foto: Aftenposten)

Miljøpudler

1
Langøyene
Opprinnelig to øyer som i gamle dager var adskilt av et sund. Sundet ble, i første halvdel av forrige århundre, benyttet som søppelfylling for Oslo. I dag danner fyllingen fundamentet for en stor gresslette som forbinder de to øyene. Sletten munner ut i en av de fineste og mest barnevennlige sandstrendene i Indre Oslofjord. Hvis stemningen fortsatt er god når siste båt går tilbake til byen, slår man bare opp teltet og nyter sommernatten og hverandre.

2
Gressholmen, Rambergøya og Heggholmen
Her lå Norges første hovedflyplass(!) fra 1927. Her finner man spor etter såpekokeri, malingfabrikk, smalsporet jernbane(!) og kanonstillinger. I dag forbinder Oslofolk øyene med frodig og romantisk skjærgårdsidyll, små badeviker, en koselig kro og store mengder villkaniner.

3
Malmøykalven, Malmøya og Ormøya
Et eneste stort naturvernområde. Sjeldne blomster, smale veier, hemmelige badesteder og gamle, staselige villaer. Til Malmøykalven kan du vade over ved lavvann og nyte stillheten.

4
Husbergøya
Økologisk "klasserom" for barn og ungdom fra Oslo. Faget er bærekraftig og økologisk bruk av naturen. Fugle- og plantelivet er rikt, og landskapet er kupert og grønt.

5
Skjærholmene
Varme svaberg, små blomster som dirrer i sommerbrisen, båter på svai med badestigen ute, småtorsk, krabber og en kveldssol som aldri går ned.

6
Nesodden
Rambukks biotop. Kystkultur. Strender. Svaberg. Hvite seil, åreknirk og snekkedunk. Eplehager, syrin og jordbær. Landlig idyll og ren luft. Langt nok fra storbyen til at hvilepulsen er lav, nært nok til at espressosmaken fortsatt sitter i ganen når du kommer hjem.

7
Giftdeponi
Som et ledd i en opprydning av sjøbunnen i indre havnebasseng skal Oslo Havn, over to år, dumpe 1 million kubikkmeter slam akkurat her. Dette tilsvarer 8,5 ganger volumet på Oslo Plaza. Slammet inneholder konsentrasjoner av tungmetaller, organiske miljøgifter og PCB. Å deponere slammet på land er teknisk mulig, men dyrere.

Ironisk nok var det miljøpartiet SV ved miljøvernministeren som klippet snora for giftdeponiet. Den samme statsråden satte nylig foten ned for en sammenlignbar giftdeponering i Drammensfjorden. Helen Bjørnøy bor i Drammen. Dette er kanskje tilfeldig, men hva er i så fall årsaken til at disse sakene er vurdert ulikt?

Er det noen som husker miljøbevegelsens paroler fra noen tiår tilbake? Den innbitte kampen mot å bruke havet som dumpingplass for giftig avfall? Venstresidens kompromissløse (og i mange tilfeller betimelige) holdning mot kapitalkreftenes ansvarsfraskrivelse?

I følge Bård Lahn, leder i Natur og Ungdom, er "fjorder og havner over hele landet forurenset av miljøgifter, og for å få ryddet opp trengs gode lokale miljøløsninger".

Flott. Enig så langt.

Men så kommer den logiske kortslutningen: "Det er den helhetlige opprydningen i Oslo havn et godt eksempel på".

Da gjenstår spørsmålene:

*Ville den "radikale" miljøbevegelse forholdt seg like rolig og medgjørlig om miljøvernministeren hadde vært fra Høyre?

*På hvilket tidspunkt ga dere opp kampen for et rent hav?

På nettsidene til Neptun kan du lese mer.

Open letter to all Brits

Rambukk is blessed with the pleasure of having several friends and aquaintances living in, or descended from the British Isles.

Blessed because many Brits have a great sense of humour, i.e. compatible with mine (though more often than not served with a dash of malicious pleasure). Brits are culturally related to Norwegians, they are good at small-talk, patient enough for big-talk, they love music (from brass to jazz), beer and football, and they sing (not like the Norwegian murmur). Despite a common prejudice towards the British (fried-) cuisine, there are Brits who know how to cook (-and I happen to know them both!).

Brits are amazing skiers (not amazingly good, just amazing!), provided that there is a Norwegian around on the top to turn their skis in the skiing-direction, then push. Down, at the bottom of the hill, their sportsmanship urge themselves to argue with the paramedics, insisting that they feel "just marvelous!", while collecting gear and bodyparts, limping bravely and determined towards the lift for a new ride.

The Brits are proud traditionalists and consider themselves to be quite unique (which they are!). Not neccessarily a true anecdote, but nevertheless a good one: On the 22nd October 1957, The Times had a headline on the front page, saying "Heavy fog in Channel - Continent cut off!".

The Brits also have quite a strategic mind, illustrated in this joke:

One dark night an Englishman and an Irishman are driving head on, on a twisty road. Both are driving too fast and collide on a sharp bend in the road. To the amazement of both, they are unscathed, though their cars are both destroyed. In celebration of their luck, both agree to put aside their dislike for the other from that moment on. The Englishman goes to the boot and fetches a bottle of 12 year old whisky. He hands the bottle to the Irishman, whom exclaims, "may the Irish and the English live together forever, in peace, and harmony!" The Irishman then tips the bottle and gulps half of the whisky down. Still flabbergasted over the whole thing, he hands the bottle to the Englishman, whom replies: '' no thanks, I'll just wait till the Police get here!"

Are the Brits spotless then? -you might ask.

No, absolutely not. There is one big issue. One question that almost keeps me awake at night. One, existential question that none of my British friends has been able to answer comprehensibly yet.

Some even assert that I must be wrong, and that my imagination is just playing with me.

If you listen carefully to spoken English, whether it be in a conversation, on BBC or in a movie, you will probably hear a sound in-between certain words. A sound that apparently doesn't belong to the words pronounced.

As a linguistic mosquito, the sound of the letter "r" frequently pops up between words ending with an "a"- (or "a"-like) sound and words beginning with one. Also sometimes after words ending with an "e"-sound.

Examples: "law-r-abiding", "al quaida-r-attack" and "gaza-r-area".

My question is simply: Why? Is it some sort of a phonetic crutch, present for the sole purpose of helping with the pronunciation? Is it a genetic defect only audible to people from outside the Queen's Empire?

Or is it just me?

Please educate me!

Can you swing Olos?*

(*Kan du huske Olos?)

Vår. Lyden av humla som suser, dovne bølger som rytmisk plasker mot stranda, fuglene som kvitrer, Rambukk som nyser. Duften av gress, syrin, glødende kull og varm asfalt. Eller i pollen-intense øyeblikk: duften av ingenting.

Rambukks teori er at våren er vakker for at pollenallergikere skal kunne bevare livsgnisten. Rennende øyne og kløende respirasjonskanaler blir liksom et mer akseptabelt åk når epletrærne står i blomst, enn når høststormen uler rundt nåva. Det er en mening med alt.

Våren før i tiden var også smaken av vørterøl og Solo på søndagsmiddag hos mormor og morfar. (En blanding som for øvrig faktisk ikke var helt halvgærn. Helt halvgærn var forresten heller ikke smaken av eggedosis med O-boy, så kanskje Rambukk skulle prøve på nytt i voksen alder, før anbefalingen viderebringes...)

Soloetikettene ble forventningsfullt revet av, og vi moret oss med dagens Olos. (For yngre lesere: Olos ble trykket på baksiden av Soloetiketter, og inneholdt morsomme ord for ord-oversettelser mellom norsk og engelsk)

Noen eksempler:
*The speedy window went on reason at Hammers party. (Hurtigruta gikk på grunn ved Hammerfest)
*He came driving in a bad car. (Han kom drivende i et badekar)
*House of the Rising Sun. (Huset til den reisende sønnen)
*Your sister looks sweet. (Søsteren din lukter svette)
*The big thing made a wood roof. (Stortinget gjorde et vedtak)
*Yeswell, is there someone that shall have nei or? I shall stick out a trip and shop some foodproducts. Coming back about round ten minutes. (Javel, er det noen som skal ha no eller? Jeg skal stikke ut en tur og handle litt matvarer. Kommer tilbake om rundt 10 minutter)
*Are you hero on the did? (Er du helt på jordet?)
*He was still the same. (Han var stille, den samen)
*I'm in the mood for love. (Jeg er i gjørma bak låven)
*There smoke the garden snake. (Der røk hageslangen)

Noen flere?

Kunne hatt det verre

Når:

-arbeidsdagen fylles med mange, store, prioriterte og krevende oppgaver (i og for seg spennende og utfordrende),

-vervene og oppgavene man i rolige stunder tok på seg, plutselig krever store deler av døgnet (i og for seg meningsfullt, sosialt og berikende),

-femåringens bursdagsfest skal planlegges og gjennomføres (i og for seg en sann glede, og i og for seg har Rambukk sluppet billig unna her..),

-niåringen skal på seiltrening og pappa skal kjøre følgebåt (i og for seg også en sann glede og et kjærkomment avbrekk fra kontoret),

-niåringen skal på riding (her er Rambukk i og for seg fritatt),

-lekser skal følges opp, Harry Potter og Astrid Lindgren skal leses, pludring og tulling skal skje (i og for seg morsomt og berikende),

-matpakker skal smøres, innkjøp skal gjøres, klær vaskes, hybelkaniner temmes og regninger betales (i og for seg en sur dyd av nødvendighet),

-sommerværets tørkende potensiale krever vedkapping og kløyving NÅ (i og for seg et avkoblende og forfriskende arbeid),

-gode venner skal gifte seg og eget kjærlighetsliv skal pleies (i og for seg intet mindre enn en priviligert aktivitet),

-vennskap skal holdes varme (i og for seg inspirerende og morsomt),

-skolen, barnehagen og sameiet skal avvikle dugnad og sommerens gatefest skal planlegges (i og for seg bare hyggelig),

-når alt dette plutselig skal presses inn i en åletrang filofax-måned, kan tilværelsen føles som en vedvarende slipsdag.

Slipsdagfølelsen har akkurat festet grepet, når følgende MMS-melding tikker inn fra en tilbakelent lillebror: "kunne hatt det verre...", ledsaget av bildet over.

UN International Tribunal for Belarus?

Med gårsdagens demonstrative arrestasjon av den hviterussiske opposisjonslederen Milinkevich, viser Lukasjenko verden fingeren. Han fremstår totalt upåvirket av massiv, internasjonal kritikk.

Til New York Times uttaler USAs utenriksminister Condoleezza Rice at USA fordømmer fengslingen og anmoder Lukasjenko om å respektere det internasjonale samfunnets krav om å forholde seg til aksepterte prinsipper i forholdet til politisk opposisjon.

NATOs generalsekretær, Jaap de Hoop Scheffer, kaller arrestasjonen antidemokratisk og krever umiddelbar løslatelse, og at Lukasjenko avstår fra slike handlinger. Han sier videre at det Euro-Atlantiske samfunnet ikke kan akseptere slike forhold i hjertet av Europa.

En anonym amerikansk embedsmann går langt i å antyde at USA og Europa forbereder økonomiske straffereaksjoner, og kaller den siste arrestasjonsbølgen "a last gasp effort to maintain control over things".

Hviterussiske br23 blog - minsk, belarus skriver: "This is the most crucial point after the “elections”. If this arrest of the leader produces big enough outcry in the West and strong enough reaction inside the country, we’ll be able to say that Belarus has a new alternative leader. Otherwise, he’ll probably rot in jail (together with mister Kazulin), and Belarus will rot and decompose for another five years at least."

Rambukk kan ikke annet enn å tiltre hans vurdering. Her må vestlige myndigheter kjenne sin besøkelsestid. Praktisk talt alle nøkkelpersoner i den hviterussiske opposisjonen har blitt fengslet. Hviterussland er sovjetisk i sin totalitære egenrådighet.

Spørsmålet er om vestlige myndigheters vedtak om reiseforbud og utenrikspolitisk sabelrasling er egnet som annet enn diplomatisk skuebrød for hjemlig opinion.

Lukasjenko lar seg åpenbart ikke skremme av brølende papirtigre.

Ortografi er feigt!

Denne velsignelsen presset seg gjennom Rambukks spam-filter nylig:

Can you read this?
Olny srmat poelpe can.

Coludn´t blveiee taht I cluod aulaclty uesdnatnrd waht I was rdanieg. The phaonmneal pweor of the hmuan mnid, aoccdrnig to a rscheearch at Cmabrigde Uinervtisy, it deosn't mttaer in waht oredr the ltteers in a wrod are, the olny iprmoatnt tihng is taht the frist and lsat ltteer be in the rghit pclae. The rset can be a taotl mses and you can sitll raed it wouthit a porbelm. Tihs is bcuseae the huamn mnid deos not raed ervey lteter by istlef, but the wrod as a wlohe. Amzanig huh? yaeh and I awlyas tghuhot slpeling was ipmorantt!

Eller på norsk:
En visktenpaleig unsdelrøkese gjort ved et untivseriet i Enlgnad har vist at desrom de to føsrte- og to siste botsvkeane i alle oredne i en tekst er riktig plessart, spllier det liten rolle hvkilen reføkkelge de øvirge boskvetane i oredne kommer. Tektsen er fullt lesbar selv om de andre bokeastvne kommer huilbtertlulter! Dette er fordi vi ikke leser hver eneklt botksav, men ser bidlet av ordet som hehlet.

Som elev ved Bjørknes, ble Rambukk i sin tid skolert i hurtiglesing. Målet var å se bildet av hver setning, ja gjerne hvert avsnitt som en helhet. Vil du lese en hel bok uten å føle noe, er hurtiglesing tingen! Ønsker du å trenge inn i historien, må nok turtallet reduseres noe. Men, til poenget:

Er det mulig, gjennom intens og utrettelig trening, å utvikle en hurtiglesingskapasitet så ekstrem at hele sider kan slukes som en visuell helhet? Skal vi si ett sekund pr. side? Noen mener faktisk det. Rambukk liker å tro at disse finnes, og at det er de som på stat-counteren fremstår som "duration of visit: 1 second"...

Rambukk har likevel en mistanke om at "huilbterlulter-teorien" har sine klare begrensninger for større enheter enn enkeltord.

Hva med en utgave av James Joyce´s "Ulysses" hvor alt annet enn de to første og de to siste ordene står hulter til bulter?

For the record: Rambukk har forsøkt seg på Ulysses, og ville trolig hatt et like stort utbytte av en slik huilbterlulter-utgave som originalversjonen.

-Og det skyldes ikke Rambukks hurtiglesingsevner.

Navigare interruptus

Noen ganger er det ikke de største musklene som vinner...

Et slags påskebudskap

Påske. Ferie. Kvitfjell. Ski-in. Ski-out. Snø. Sol. Ski. Tid. Ro. Bok. Spill. Samtaler. Mat. Vin.

En tømmerhytte, åtte voksne, åtte barn...

Badstua fyres opp etter syv tøffe timer i alpinbakken med rød-svarte løyper og barnebakke på skift. Støle kropper benker seg, praten går og duggfriske bokser sprettes mens middagen putrer seg klar på kjøkkenet. Gradestokken når aldri 60 pluss. Badstudøra er like lukket som inngangen til Steen & Strøm en lørdag formiddag. Barn tar ikke badstu. De stikker bare innom en kjapp tur, før de hylende løper ut i snøen. Igjen og igjen.

Et badstu-sitat fra en snøbadende, travel fireåring:

"Puh, her var det varmt! Jeg begynner nesten å svette!"

Påsken 2006, et lykkelig kaos og mennesker man er glad i. Takk for turen!

Jenta fra verdensrommet?

Nei, men et heftig, herlig, fremadstormende band fra den idylliske halvøya i indre Oslofjord. Maika.

Lurer du på hva du skal gjøre førstkommende fredag og lørdag?

Slutt å lur, pakk med deg god stemning, kjæresten, evnen til å lytte og nyte, venner, kjente og tilfeldig forbipasserende på gaten, og tropp opp på legendariske Blue Monk i Oslo (St. Olavsgate 23). Konserten med Maika er GRATIS!!

Fra ca. 22.30 vil lokalet fylles med intense riff, tett lydbilde, energisk performance og gode låter fra denne sympatiske gjengen, som har blitt sammenlignet med storheter som Briskeby, Furia og Tool (for egen regning kan Rambukk legge til assosiasjoner til Bjørk). Sammenligninger er uansett ikke helt rettferdige, Maika er Maika. Helt enkelt.

Sitat NRK Urørt:

"Falling out of the not so blue sky...
Aria and her band have provided their environment with doomsday theories, dark horror stories, sweet love songs and general frustration ever since the year 2000. With songs that are well crafted and that feature a strong melody base that makes them work just as well with vocals and a single guitar as with the whole band, Aria started Maika together with her co-writer and guitar player Micro. Determined to make Maika a success they decided to leave everything behind and move to Oslo from western Norway, where they further developed their unique sound through recordings and many gigs. In May 2005, Maika had the honor of being front page band at the independent music site Uhørt ("Unheard"), and their underground hit "Concave Glass" has made artists in Oslo, nurses in Kongsberg and bar owners in Prague smile and dance ecstatically. Listen, and let Maika’s music dance you through a soundscape of jumping-sad, whisper-hysterical rock."

Klikk deg inn her for smakebiter:
Uhørt
Myspace
Maika

Lord of the flies

He is president of a relatively big European country. He just won the election for his third term, with a vast majority of the votes, i.e. more than 80 percent(!). In theory, the election was fair and open. In theory, the country has political pluralism. In theory, he is strong. In theory, his political power is complete. In theory, he has secured his country through the transformation from a warm space in a Cold War to freezing isolation in an unipolar world. In theory, his people is impressed of his achivements and reforms. In theory, the economic growth of his country is sustainable. In theory.

Still: The allmighty president is hiding. He is not celebrating the victory with his people. He is not even speaking to his people. Is he seriously ill? Is he depressed? Is he on holiday? Is he dead?

Fact: Political parties are not banned, but the heavy media is controlled by the President.
Fact: According to independent, international observers, the electional-campaign, nor the election was fair or open.
Fact: The economic growth, decreasing unemployment-rates and increasing individual wealth are based on under-priced gas from big-brother Russia and "ad-hocish" and non-sustainable industrial reforms.
Fact: Russia is starting to demand something in return for the cheap gas and political legitimation.
Fact: There is no such thing as a free lunch.
Fact: The political pressure on the regime from other countries is hardening.
Fact: The support from countries like Iran and Cuba won´t help much.
Fact: Nobody knows whether he will attend a meeting with Russian President Vladimir Putin to mark the 10th anniversary of the loose union between Russia and Belarus. The Kremlin doesn´t know. The Russian Foreign Ministry doesn´t know. The Belarusian Foreign Ministry, the Presidential Administration and the Belarusian embassies probably know, but won´t tell.
Fact: A diplomat said "I think he's unable to console himself and so he's not being allowed out. His advisers don't know what to do".
Fact: Western governments have refused visas for Mr Lukashenko and are supporting the opposition leaders.
Fact: The main opposition leader, Milinkevich is in Vienna for discussions with the Austrian government, which holds the rotating European Union presidency. He then goes to Strasbourg to visit the European Parliament, before meeting EU foreign ministers for talks in Luxembourg.
Fact: Lukashenko said "The political battles are over. The country has peace and order like it had before, despite some disturbances the police settled quickly and efficiently."

Fact: Wrong, Luka.

The snowball of democracy, freedom and civil rights has been pushed into motion, and will not stop rolling.

Life imitates Bart

Art imitates life.....-or was it the other way round?

Hvor er Lukasjenko?

Den hviterussiske opposisjonens nettsted, Charter '97, melder at dagens planlagte innsettelses-seremoni er utsatt på ubestemt tid. De statsstyrte mediene sier ingenting om årsaken til dette. De er også påfallende tause når det gjelder Lukasjenkos aktiviteter i dagene som har gått siden "valgseieren".

Lukasjenko har ikke opptrådt offentlig siden pressekonferansen i Minsk, 20. mars.

Som alltid når viktige hendelser ledsages av manglende informasjon, florerer ryktene. De er mange, fantasifulle og, til dels, konspiratoriske.

De mer edruelige ryktene følger i hovedsak to spor:

*Svært få land har anerkjent valgresultatet. Unntakene er bl.a. Russland, noen tidligere Sovjet-republikker og Iran. Russland har anerkjent valgresultatet, men legger nå press på Hviterussland for å få overta landets viktigste økonomiske aktivum, Beltransgaz. Det er nærliggende å anta at et av pressmidlene er videre politisk støtte og deltagelse i innsettelses-seremonien. En seremoni uten sentral russisk deltagelse og med liten annen internasjonal tilstedeværelse, vil være et klart signal til omverdenen om at Lukasjenko mangler legitimitet som president.

*Det andre ryktesporet går på Lukasjenkos mentale helsetilstand. Det er tidligere publisert artikler skrevet av psykiatere som har observert og analysert hans taler og opptreden, og antydet at denne mannen langt fra er i vater. Disse artiklene er nå trukket frem igjen. Selv russiske journalister har reagert på Lukasjenkos besynderlige oppførsel i det siste.

Vil han dukke opp som troll i eske når fristen for innklaging av valgresultatet går ut, 2. april? Eller er den realpolitiske kvikksanden i ferd med å lukke seg rundt diktatoren?

Er du urban?

Hvis du:

-bor i by etter eget valg,
-ikke har egen bil,
-tåler mange mennesker tett innpå deg,
-ikke blir provosert av at ikke alle er som deg,
-vet at "gjenboer" ikke er spirituelle rester etter tidligere beboere,
-ikke bestiller "dobbellattetogo - sitte her",
-tør å kjøpe vanlig kaffe på Stockfleth's, når det er det du vil ha,
-ikke behøver å planlegge en lunsjavtale flere dager i forveien,
-ikke ser på Karl Johan som byens shoppe- og utelivsmekka,
-vet hvor du finner god live-musikk,
-vet hvor god live-musikk ikke finnes,
-klarer å bevare mentaltilstanden selv når du støter på en kjendis,
-vet at det ikke er noe overgrep å la barn vokse opp i byen,
-kjøper løk hos grønnsakhandleren, og ikke på Plantasjen,

-ja, da er du kanskje urban.

Hvem vet?

Er det så nøye?

Når kameraene slås av

Denne uken har verdenssamfunnet, med en viss undring, vært vitne til den tilsynelatende passivt-betraktende rollen Hviterusslands opprørs- og antiterrorstyrker har inntatt etter søndagens parodi på et demokratisk presidentvalg. Store mengder demonstranter har, tilsynelatende fritt, fått markere sin misnøye med Lukasjenkos åpenbart kreative omgang med tallene.

Det har sågar blitt antydet at vel kan Lukasjenko beskyldes for å ha inntatt uanstendige mengder Møllers Tran i sin iver etter å legitimere sin egen rolle, men at han samtidig viser et humant sinnelag, ved å la en kritisk opposisjon utfolde seg fritt, blant annet i form av teltleir på Oktoberplassen.

Not.

Mot slutten av uken er valget ikke lenger ferskt som nyhetssak, verdenspressen pakker sammen og inntar jernbanestasjonen og flyplassen i Minsk, på vei til nye oppdrag. Demonstrantenes mobilkameraer og blogger overtar.

Opprørs- og antiterrorstyrkene kan endelig innta sin innøvde og vante rolle som presidentens jernhånd.

Natt til i dag ble Oktoberplassen ryddet. Demonstrantene omtales som terrorister, og blir ikke lenger bare beskyldt for administrative forseelser. Behandlingen er brutal og voldelig, selv mindreårige blir påført synlige skader. Amnesty International anslår at flere hundre er arrestert. Fengselsstraffene er uforholdsmessig lange. Dette er selvfølgelig en hensiktsmessig måte å skjule skadene demonstrantene er påført.

Lørdag, på årsdagen for Hviterusslands første uavhengighetserklæring, vil opposisjonslederne Milinkevitsj og Kazulin forsøke å mobilisere flest mulig til en fredelig og massiv markering.

Utenlandske journalisters synlige tilstedeværelse kan redusere faren for at markeringen ender i et blodbad.

Veien til revolusjon i Hviterussland er uansett belagt med større hindringer enn tilfellet var i Ukraina, hvor regimet var svekket av indre sprekkdannelser og setningsskader.

"Dongeri-revolusjonen" har blitt et begrep i Hviterussland, etter at en bit av dette stoffet ble brukt som erstatning for det opprinnelige, men nå forbudte flagget. Symbolikken i det røffe dongeristoffet kan nok bli sørgelig beskrivende.

Noen fløyelsrevolusjon blir det neppe.

Ekstremistfellen i Jemen

Tidligere denne måneden publiserte Rambukk en appell til støtte for journalister i Jemen, som er stilt for retten tiltalt for å ha trykket faksimiler av Muhammed-karikaturene, som en nyhetssak.

Avisene Yemen Observer, al-Hurriyah og al-Rai al-Aam ble stengt av myndighetene.

I en artikkel i gårsdagens utgave av den engelskspråklige avisen Yemen Times, skriver Mohammed Hatem al-Qadhi at myndighetene og de religiøse autoritetene bevisst demoniserer journalistene og de stengte avisene. Selv om rettens kjennelse skulle falle i journalistenes favør, vil de likevel forfølges av fatwaer og folkets antipati.

En ny, restriktiv presse-lov er på trappene i Jemen. Journalister frykter at denne, om den blir vedtatt, vil bli brukt for å kneble kritiske røster i forkant av presidentvalget i september.

I følge al-Qadhi forsøker myndighetene å fremprovosere en polarisering, hvor de religiøse autoritetene skal betrakte journalistene som vantro, og journalistene skal se på de religiøse autoritetene som ekstremister. Dette vil i sin tur mobilisere opinionen mot journalistene, og avføde et folkekrav om en mer restriktiv lov.

Maktens veier er uransakelige.

Godt norsk

Ny merking av smittekilder:

Memo om Memo

Den norske magasinfloraen vokser, men blir den rikere?

I går ble Dagbladets nye aktualitetsmagasin, Memo, lansert. Magasinet skal publiseres ukentlig. Målgruppen er samfunnsengasjerte, urbane kvinner og menn over 20 år med internasjonal orientering.

I følge redaktør Kristine Moody er det "behov for et troverdig, kvalitetsmagasin som konsentrerer seg om nyheter, politikk, utenriks og kultur".

"Motstrøms" er et stikkord Moody har benyttet ofte i forkant av lanseringen.

Memo vil, med sin profil, måtte konkurrere i samme marked som blant annet Ny Tid, Morgenbladet, The Economist, Time og Newsweek. Dette er et kresent og kritisk marked, så lista er åpenbart lagt høyt.

Etter en rask gjennomlesning trer inspirasjonskildene tydelig frem. Særlig layout og bildebruk lukter Economist og Time lang vei. Stilig og tiltalende.

Reportasjen om HIV-spredning i det sørlige Afrika er godt skrevet og illustrert, og absolutt lesverdig. Det samme gjelder historien om Hydros og Statoils posisjoneringskamp i Barentshavet.

Likevel er dette reportasjer som like gjerne kunne vært trykket i Dagbladets lørdagsbilag, Magasinet. Trolig ville de der nådd flere lesere.

Intervjuene med hhv. Bjarne Håkon Hansen og Torbjørn Jagland er overraskende lite "motstrøms", inneholder overraskende lite nytt og er overraskende intetsigende.

Mye spalteplass vies små notater, eller memoer om du vil, og kortere artikler. Disse er holdt i et lett og delvis humoristisk språk. Underholdende og greit nok, som fyllmasse.

Motstrøms er det definitivt ikke.

Hvis Memo klarer å favne videre enn konkurrentene, og få flere til å velge å fordype seg, er det flott. Men uten mer substans og aktualitet, og uten et tydeligere "prosjekt", vil magasinet neppe få noe langt liv i den norske medie-virkeligheten.

Det er kanskje urettferdig etter bare ett nummer, men Rambukk har problemer med å se hvilket hull Memo forsøker å fylle, annet enn at det er norskspråklig. Innholdsmessig når det (ennå) ikke sine konkurrenter til knærne.

Hvorfor bruker ikke Dagbladets eiere heller disse finansielle og kreative ressursene på å utvikle Dagbladet?

Et mulig svar er at annonser for Baume & Mercier, Alfa Romeo, Avantor og Tissot tar seg bedre ut på glanset papir.

Toneangivende?

Hver dag dør 6 600 mennesker og 1 400 nyfødte smittes i Afrika av HIV/AIDS.
*I 2005 har dagbladet.no 81 treff på søkeordene aids +afrika.

Hvert år dør mer enn 8 mill. mennesker verden over på grunn av fattigdom. Mer enn 1 mrd., 1/6 av verdens befolkning, har mindre enn $ 1 å leve for pr. dag.
*I 2005 har dagbladet.no 52 treff på søkeordene fattigdom +dør.

Mer enn 1 mrd. mennesker mangler tilgang til rent vann. Mer enn 2 mill. mennesker dør hvert år av vann-relaterte sykdommer.
*I 2005 har dagbladet.no 164 treff på søkeordet tørke.

84 nordmenn omkom under tsunamien i sørøst-asia, i desember 2004.
*I 2005 har dagbladet.no 426 treff på søkeordet tsunamien.

Ingen nordmenn har pr. i dag omkommet av fugleinfluensa.
*Hittil i år har dagbladet.no 100 treff på søkeordet fugleinfluensa.

*Hittil i år har dagbladet.no 361 treff på søkeordet sex, og 22 forekomster av ordet din i tittelen.

(Dagbladleseren) Rambukks uærbødige påstand er at dette sier mer om Dagbladets lesere enn om Dagbladet. Faren er at leserne på sikt vil kunne nå et punkt hvor de føler at de ikke lenger blir tatt på alvor av en avis som, på sitt beste, kan være både kritisk, gravende, oppfølgende, opplysende og intelligent kommenterende.

Valget av dagbladet.no som obduksjonsobjekt er tilfeldig, tilsvarende tendens i forholdet mellom tallene finnes i de fleste andre "toneangivende" medier.

Forbudte ytringer

På oppfordring fra bl.a. Vampus bringer Rambukk videre en vesentlig appell:

Til sammen 13 publikasjoner er stengt av myndighetene i Algerie, Marokko, Jordan, Yemen, Malaysia og Indonesia etter å ha publisert Muhammed-karikaturer. Minst 11 journalister er tiltalt og 6 er fengslet.

Den moderate avisen Yemen Observer har republisert karikaturene som en nyhetssak. I skrivende stund pågår rettsaken mot sjefsredaktør Mohammed Al-Asadi.

Dette vitner om en grunnleggende forakt for basale menneskerettigheter, og er ikke et spørsmål om hva man måtte mene om karikaturene som sådan. Organisasjonen Reportere uten grenser uttaler: "Whatever one thinks of the cartoons or whether they should be published, it is absolutely unjustified to jail or prosecute journalists, threaten them with death or shut down newspapers for this reason".

En internasjonal pressgruppe med Reportere uten grenser og Human Rights Watch i spissen , krever umiddelbar løslatelse av journalister fengslet i Yemen, og at straffeforfølgelsen opphører.

Pressgruppen trenger din støtte. Ved å signere dette oppropet kan du vise at en slik kriminalisering av ytringer er uakseptabelt.

Samtidig vil Rambukk oppfordre alle til å spre kunnskap om denne heksejakten.

Kjære kvinne

Til deg som:

-tør å tro på egne evner,

-tør å velge utradisjonelt,

-tør å velge tradisjonelt,

-tør å la dine medsøstre få velge sin egen vei,

-velger å sette dine barns egentlige interesser foran dine egne,

-ser at likestilling også handler om myndighetenes og arbeidsgivernes vilje til å legge forholdene til rette for at flere menn kan ta ansvar for barn og familie,

-skjønner at likestilling ikke nødvendigvis betyr likhet,

-evner å løfte blikket, og se at for kvinner andre steder i verden kan feminisme være et spørsmål om liv eller død, og ikke om kvotering eller døgnåpne barnehager,

Gratulerer med dagen!

Til dere andre:

Ha en fin dag!

Hårre brellande de!*

I likhet med andre som daglig frekventerer Hovedstadens gater og fortau, føler også Rambukk seg av og til som en rotnorsk polarhelt, kjempende gjennom skru-isen med lua trukket godt ned over mysende øyne som oser av dødsforakt. Med dokumentmappa i den ene hånda og en dobbel latte to go i den andre, forflytter Sondre Nordheims etterkommer seg i den urbane villmarken på en måte som bekrefter at dette virkelig er hans element.

Man kjenner at man lever når stormkastene river i bortimot 15 sekundmeter over Aker Brygge. Om høsten regner det tollekniver og gamle kjerringer, og uværet kan rase et par døgn i strekk, før det endelig roer seg. Den lave sola smiler svikefullt mot oss, vi vet nemlig at den forsvinner igjen allerede etter noen uker.

På Nesoddbåten som fossende forserer ville bølger store som hundehus ved Dyna fyr, sitter Rambukk og funderer på hvordan bloggen best kan konverteres til en finansiell gullgruve. Rambukks sunnmørske gener jobber på høygir.

-Sunnmørske!!

Han er jo for svingende 100 % sunnmøring i eksil!!

En sunnmøring vet jo at det ikke kalles bølger før kysten forsvinner i bølgedalene og dalstroka innafor kommer til syne på bølgetoppene. En sunnmøring vet at det ikke blåser før vindstyrken er tresifret og mindre fiskesjarker og usikret kveg suser rundt ørene. En sunnmøring vet at det ikke regner før etter tre ukers sammenhengende klimatisk inkontinens. En sunnmøring vet at mindre enn fire årstider på ett døgn kalles stabilt vær. En sunnmøring vet det når været er bra.

En sunnmøring i Oslo knepper opp skjorta i halsen, myser mot sola, og slurper i seg siste rest av latten.

*sunnmørsk kraftsalve
(i Oslo ville man kanskje benyttet det mer parlamentariske "å, du verden!")

Ta vare på vinteren?

Tenk deg at du sitter foran peisen rundt år 2060, med barnebarn og barnebarns barn på fanget og forteller fra gamledagers vintre, da det var snø.

Tenk deg at du tar frem et skrin, blåser bort litt støv og lar barna åpne det.

I skrinet ligger et av snøflakene som falt vinteren 2006.

Med litt superlim, litt kulde, litt snø og et snev av tålmodig nerdefaktor, er det faktisk mulig å lage et snøfossil.

Popular Science Magazine viser hvordan.

Spennende. Rambukk foretrekker nok likevel å ta seg en skitur mens snøflakene ennå er Blå Swix-kompatible.

We are sinking!!!

Fonetikk er viktig. En god del (ikke navngitte), toneangivende politikere burde kjenne sin besøkelsestid her.

Ta en titt på denne!

Diskresjon er oppskrytt!

Det er lørdag. Femåringen kaster opprømt badedrakten opp i lufta. Hun har innkassert gevinsten av gode argumenter (-Det er jo viktig å trene på å svømme, i tilfelle man drukner! og, selve kronargumentet, -Da slipper vi å gå i butikker!), fremført med myk stemme og dådyrblikk.

Vi skal i svømmehallen, mens den andre halvparten av familien må vie dagen til mer merkantile sysler (-utrolig nok er euforien nesten like stor i den leiren..).

I bilen gjør vi unna en aldri så liten pep-talk av typen:

-Når man er i dusjen må man ikke glane på folk, det er ikke pent vet du. Ok?

-Ok, pappa!

Vi entrer garderoben, kler av oss og finner hver vår ledige dusj.

En sterk, klar og velkjent barnestemme skjærer plutselig fra nabobåsen, med en forsøksvis beroligende melding:

-Pappa!!?

-Ja?

-Når du har sagt at jeg ikke skal glane på tisser, da skal jeg ikke glane på tisser altså!!!

Av frykt for å få referert resultatet av komparative, anatomiske undersøkelser gjennom dusjveggen, ble dusjritualet kort og effektivt.

Heroisk, Frp!

Darfur står midt oppe i en gigantisk humanitær krise, og på randen av et mulig folkemord av skremmende dimensjoner. Fredsstyrken på 7 000 soldater fra Den Afrikanske Union har alene ikke ressurser til å håndtere situasjonen, og FNs sikkerhetsråd har enstemmig besluttet å forberede en internasjonal styrke på inntil 20 000 soldater.

Av politiske grunner kan USA neppe stille med bakkestyrker. Derfor er FN svært avhengig av at andre medlemsland bidrar med forholdsvis store styrker.

I denne situasjonen er det et poeng for den norske regjeringen å realisere intensjonene fra valgkampen om å støtte opp under FNs tilstedeværelse i alvorlige regionale konflikter.

Dette synet deles åpenbart ikke av Frp. Partiets forsvarspolitiske talsmann, P.O. Width mener at Norge ikke skal bidra fordi:

*Konflikten er for farlig.
*Norske soldater kan bli smittet av farlige sykdommer.
*Norske styrker bør ligge unna Afrika.
*Konflikten kan håndteres bedre lokalt, av andre afrikanske land.
*Det norske forsvaret har ikke ressurser til å delta.

For å ta det siste først: Dette er sannsynligvis riktig, ihvertfall dersom Forsvaret samtidig skal opprettholde sin hjemlige aktivitet og beredskap. SV har i mange år ledet an i en systematisk nedbygging av Forsvaret. SV mener at en fredsstyrke til Darfur er mulig uten tilleggsbevilgninger. Vel, her har nok de rød-grønne ennå noen runder å gå, både internt og i Stortinget.

Ja, konflikten er farlig, ingen tvil om det. Risikoen for sykdom, skader og død er til stede. Nettopp derfor har den ene humanitære organisasjonen etter den andre måttet trekke seg ut, og sivilbefolkningen har blitt overlatt til seg selv. Og nettopp derfor er det behov for militære styrker, primært for å beskytte sivilbefolkningen og gjenopprette og forsvare humanitær infrastruktur, før man i det hele tatt kan begynne å snakke om noen løsning på konflikten.

Mener Frp virkelig at Norge ikke skal delta i annet enn "trygge" FN-operasjoner?

Hadde sikkerhetsargumentet vært det samme om konflikten mer direkte berørte norske interesser?

Er ressursargumentet et beleilig påskudd for å slippe å sette menneskeliv opp mot hverandre?

Hadde det vært mer redelig å bare si at Afrika er for langt unna, og at norske samfunnsproblemer er viktigere?

Willy Wonka på speed?

VamPus kommenterer som vanlig treffende (24. februar) vår nylig avgåtte statsministers moralske forfengelighet, sist i sin iver etter å sette sultkatastrofen på Afrikas Horn på dagsorden.

Rambukk har til tider latt seg imponere over Bondeviks udiskutable evner som brobygger, staurbærer, kamelsluker og resultatorientert pragmatiker. Bondevik har parlamentarisk pondus i klasse med Kåre Willoch, Jan P. Syse og Gro Harlem Brundtland (på sitt beste).

Rambukk har også en viss respekt for Bondeviks lojalitet i forhold til egne visjoner for et bedre samfunn. Verdikommisjonen var f.eks. neppe et utslag av billig populisme.

Motivene for etablering av Oslosenteret er sikkert aktverdige nok. Rambukk ser ingen grunn til å mistenke Bondevik for å bruke sitt humanitære engasjement som glidemiddel på veien mot en fredspris eller toppstilling innen FN. Ikke at det nødvendigvis er galt, så lenge han klarer å levere resultater.

Mindre sympatisk er imidlertid Bondeviks fokus rundt sin egen person. I sin iver etter å vise frem severdigheter og souvenirer, minner han av og til om en japansk pakketurist som reiser for å dokumentere at han har vært til stede, ikke for å oppleve og lære.

Når Rambukk avslutningsvis ønsker å hilse Bondevik med et "lykke til i fremtiden", er det med et genuint ønske om at han vil lykkes i sin innsats for en bedre fremtid for verdens fattige, og med et håp om at et "lykke til i fremtiden" her er noe mer realistisk og mindre malplassert, enn den samme hilsenen, generøst overbragt til nødstilte i Afrika, fra en veldedig onkel i et rikt land langt mot nord.

Medierådgivere, forbarm dere over denne mannen, han har egentlig noe å fare med!

Når er det grunn til panikk?

Hvilke signaler sendes ut når de ansvarlige myndigheters budskap er "Ingen grunn til panikk"?

Jo, blant annet at vi nå er i en situasjon hvor panikk vil være en fristende og naturlig reaksjon å henfalle til.

Det sier kanskje også noe om at myndighetene forventer at vi, Folket, rett som det er, kan være troende til å gripe til panikken så snart grågåsa kommer flaksende i virusformasjon over Skagerak.

Kanskje myndighetene tar feil og at vi, Folket, egentlig hadde tenkt å la livet gå videre som normalt. Rett og slett slå oss til ro med at vår tid kommer uansett, og at det ikke er stort vi får gjort fra eller til, men at vi kanskje tenker at: Hm..-jo, når de snakker så mye om det så tror jeg jommen meg at jeg kanskje skal vurdere den panikken likevel.

Finnes det situasjoner hvor panikken er den eneste adekvate løsning, mon tro? At vi alle sammen bare kaster det vi har i hendene og spretter rundt som giljotinerte høns, etter anbefaling fra myndighetene?

Og vil myndighetene gi beskjed når det er på tide å gi seg panikken i vold?

Teknologisk fremskritt

Blogging er ikke hva det engang var.

Faktisk blogget jeg for første gang på 70-tallet og, tro meg, det var ikke vakkert.

blogge, -a/-et, -a/-et, -ing dial. (skjære, stikke (fisk) så blodet renner av, bløgge).
(Tanums store rettskrivningsordbok, 7. utg.)

Slipsdag

Hva er en slipsdag?

En slipsdag er egentlig en jobbedag, med jobboppgaver. Forskjellen er at en slipsdag også inneholder jobboppgaver som krever hvit skjorte, slips, sorte sokker uten hull, nypussede sko, hvite tenner, ryddig manikyr, vannkjemmet hår, dokumentmappe og kanskje en flybillett.

Kort sagt: Executive look. Kledelig busy, ikke stresset. Viktig. Man of the world.

Morgenen blir litt mer hektisk enn normalt. Pappa må jo barbere seg (ikke "Poco Loco Dirty-look" i dag), ta på skjorte (strøket kvelden før), knytte slipset, ta av skjorta igjen etter en knusekos med bringebærsyltetøy-klissete, glade barnefingre, stryke ny skjorte, ta den på, knytte slipset på nytt. På med parkdress og vinterstøvler og ut av døra i en fei. Inn igjen i en ny fei for å sjekke at strykejernet er av. Det er det. Vi er on the road til barnehagen.

Barnehagelevering - check.

På vei til flytoget: Executive look. Kledelig busy, ikke stresset. Viktig. Man of the world.

En god følelse av anerkjennende blikk fra mine medpassasjerer. Noen smiler til og med forsiktig. Selvtillit.

I sikkerhetskontrollen på Gardermoen må jakka skannes.

I det jeg bretter den sammen i en plastboks ser jeg det.

Under kragen, litt bak på jakka har det festet seg en truse, brukt, str. fem år, hvit og rød med festlig motiv, type "Bamse - verdens sterkeste bjørn". Der har den blafret, med smørsida ut.

En betimelig og velfortjent påminnelse om hva som egentlig betyr noe.